Ny blogg: Tobarnspappa

Posted: 14. februar 2014 in Uncategorized

Da er det på’n igjen. Ny blogg:
http://tobarnspappa.wordpress.com/

Jeg får vel starte dagens innlegg med å klage på ryggen min igjen. Den er stadig like vond om morgenen, og Tale sin morgenfriske og fantastiske mamma må derfor ta morgenstellet. Etter et rask søk på google har jeg kommet frem til at jeg sannsynligvis har morgen-Bekhterevs. Håper det er forbigående, ellers må jeg oppsøke den såkalte fastlegen min som alltid henviser meg til fysioterapeut uansett hvilke symptomer jeg har. Jeg skal holde dere oppdatert.

Når jeg etterhvert hadde kommet meg krokbøyd og tissetrengt ned trappa hadde Tale allerede spist frokost, og mamma Eva svanset rundt i stua i pysjen sin. Ja, hun sover beklageligvis med pysj. Vi har vært kjærester lenge nå….

Prinsessa på sin side satt på gulvet med det tomme blikket sitt og kastet leker ut av ei lekekasse. Hun var sannsynligvis på jakt etter tresleiva si, men den ligger igjen hjemme. Jakten var akkompagnert av Tale sin sedvanlige klagesang, og sutringen ville ingen ende ta. Ikke engang da jeg – pappa og favorittforelder – ga meg til kjenne. Jeg prøvde å ta henne på armen, gå tur med henne, gi ‘a melk, vann, smokk, kos og ris – ingenting hjalp. Tvert imot – klagesangen tok til i styrke og leppa hang på knærne hennes. Da gikk både jeg og ikke minst den noe utålmodige mammaen lei, og vi bestemte oss for å legge Tale i vogna på en kald, mørk plass utenfor huset. Tale ble sannsynligvis skremt i søvn etter bare noen få minutter. Tidlig dupp i dag, altså.

Etter å ha sovet halvannen times tid våknet prinsessa blid som en sol, og humøret til mamma Eva hadde også steget noen hakk. Mormor og morfar syntes imidlertid synd på Tale etter behandlingen hun hadde fått av foreldrene tidligere på dagen, og ga henne en eske med Duplo. Byggeklosser altså. Stor Lego. Stas for pappaen også det. Tale klarer nemlig ikke å sette sammen klossene selv, og tyr til ingeniør-pappaen sin for å få hjelp. Og når en stolt far har klart å bygge et høyt tårn til datteren sin, lyser de rampete øynene til Tale som 1000-metere før hun river klossene fra hverandre i følge med entusiastiske hyl og hvin.

Så kom det ei grandtante (eller ei skikkelig gammel gammel-tante som de sier her i Trøndelag) på besøk. Morfar sin søster Tove hadde plukket markblomster på tomta til Vegvesenet, og kom for å hilse på prinsessa.

Gradestokken krøp over 18 grader i dag, og da fant mamma Eva ut at Tale måtte få bade. Ute. Og før jeg – som den ansvarlige forelder – klarte å reagere hadde Eva plassert Tale i en stamp med kaldt vann rett i veikanten. Naken. Tale, altså. På utstilling til alle forbipasserende. Jeg er usikker på hvor stas Tale synes det er når hun får se bilder av seg selv kliss naken i en badestamp i vegkanten på riksveg 721. På Fosen. En såkalt sommerdag det herrens året 2012.

Og som om ikke et kaldt bad var nok, bestemte mormor seg for at Tale skulle få is. Pin-up. Prinsessa hadde knapt rukket å bli tør før hun satt på fanget til mormor og gaflet i seg en hel ispinne. Sukkeret gjorde imidlertid at hun fikk varmen i kroppen igjen rett etterpå, der hun krabbet i sirkel rundt på gressplenen utenfor hytta. På jakt etter mer is.

Morfar har gjentatte ganger prøvd å løfte opp Tale i dag, men blir avspist med et slag over armene og et kontant nei fra Tale. Hver gang. Det kan virke som at mine formaninger om at hun ikke skal snakke med fremmede menn endelig har sunket inn, men at jeg ikke har vært flink nok til å fortelle avkommet om slekta hennes.

Middag, bading og kveldsmat gikk som det pleier: Bra, bra og dårlig. En vanlig avslutning på feriedagen her på Fosen.


Resultat til nå:

Feriedager: 81
Ikke-feriedager: 15

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at mamma Eva sto opp med Tale i dag. Rundt klokken halv ti. Nesten tilbake til normalen nå. Heldigvis. Jeg har jo som kjent pådratt meg voldsomt vondt i ryggen, og har store problemer om morgenen. Det kommer seg heldigvis utover dagen. Hver dag.

Frokosten gikk som vanlig som en lek. Tale har jo lært seg å spise selv, og er storfornøyd med å spise brødbiter med en eller annen form for smøre-pålegg på. Det eneste aberet er at hun kliner smøre-pålegget inn i hendene, for deretter å gni hendene godt inn i alle deler av håret sitt. Litt upraktisk, men veldig søtt!

Etter frokost tok vi med oss Tale ut. Det var sommer på Fosen i dag. Det vil si oppholdsvær, fjorten grader og glimt av blå himmel mot sør sørvest. Da var det med andre ord bare å kle på prinsessa utedress og gummistøvler – for så å sette henne ned i singelen utenfor hytteveggen. Og der satt hun. Godt. Mens hun så på mammaen sin med undrende øyne, og lurte forventningsfullt på hva som skulle skje nå. Det skjedde ingenting. Så da begynte hun å spise. Stein.

Etterhvert fant morfar frem en slags tralle på fire hjul, som han fylte med hageputer kjøpt på OBS! for 20 år siden. Deretter stappet vi Tale oppi, før mamma Eva ruslet en liten runde med henne. Til stor jubel. Prinsessa storkoste seg oppi vogna, der hun vinket på sin sedvanlige kongelige måte til forbipasserende (morfar og pappa, altså). Etter noen minutter var mamma sliten, og ga stafettpinnen (les: tralla) videre til pappa (les: meg). Så da måtte jeg pent bare gå tur med dattera. Og tro meg; det var ingen vits å stoppe, for da kom det store protester fra den kongelige. Jeg har fått nok trim i dag for å si det sånn. Og når vi tok tak i Tale og spurte om hun ville ut av vogna sa hun kontant NEI og slo hendene våre vekk. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne hvem som er mammaen hennes.

Så var det tid for lunsj. Mormor sine ubeskrivelig gode vafler. De er så gode at… ja.. det er ikke mulig å beskrive. Det vet mormor selvfølgelig godt selv, og la stolt frem noen vaffelhjerter til Tale. Prinsessa tok én bit, og grein på nesa så det holdt. Og uansett hvor mye vi prøvde å distrahere henne, fikk vi ‘a ikke til å spise mer av mormor sine ubeskrivelig gode vafler. Det gikk så langt at vi måtte ty til en overmoden banan. I biter. Det er faktisk så ille at jeg har begynt å lure på om jeg er faren til denne jenta. Mormor har nemlig måttet lage dobbel porsjon med vaffelrøre etter at jeg kom inn i familien.

Etter lunsj var det klart for bleieskift. Tale hadde nemlig prompet, og mormor mente at det var mer enn god grunn nok til å skifte bleie – og tok med seg prinsessa inn på badet for å skifte. Ti minutter senere satt Tale seg godt til rette på huk bak et stolbein, og satte til å presse ut den ene vaffelbiten og en hel banan. Siden jeg tross alt har pappapermisjon tok jeg – helt av meg selv – initiativet til å skifte på Tale denne gangen. Bæsje-bleie, altså. Vel inne på badet registrerte jeg at mormor hadde satt bleien skeivt på, og at cirka halvparten av bæsjen hadde havnet utenfor bleia. Nærmere bestemt nedover låret og kneet, samt godt inntrukket i bodyen. Da måtte vi rope på mamma. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere slike situasjoner, og fikk heldigvis god hjelp til å fjerne all bæsjen som hadde havnet steder den ikke skulle være. Bleia tok jeg. Brettet den sammen og bar den ut.

Til mormor sitt forsvar skal det nevnes at slim-fit bleiene som brukes nå til dags ikke er i nærheten av de samme som tøy-bleiene hun brukte på sine barn i midten av forrige århundre. Personlig synes jeg det er flott at hun prøver. Det er viktig at besteforeldrene engasjerer og involverer seg i barnebarna sitt ve og vel, og jeg er derfor opptatt av at de får slippe til også når jeg har pappapermisjon. Og en annen ting: Når små barn promper er det å regne som et forvarsel. På noe større. Det blir som jordskjelv og etterskjelv. Bare motsatt.

Før middag var vi ute og koste oss i oppholdsværet. Da kjørte morfar frem veteranbilen sin – en 1964 Super Dexta – som han skulle kjøre ned i strandkanten for å fylle med stein. Tale var selvfølgelig full av beundring da hun så morfaren sin komme kjørende i et sånt glis, og insisterte på å bli kjørt etter i vogna si. Vel fremme i fjæra fikk hun spiste sand, stein og flotte, hvite skjell.

Plutselig var det middagstid, og i dag fikk Tale servert grillpølser og makaroni. Og ettåringen ga seg ikke med å spise før hun hadde tyllet i seg to pølser og et lass med makaroni. Det var ikke vanskelig å se at hun var mett, for den spinkle kroppen hadde i løpet av en liten halvtime fått en stor, kulerund mage. Hun vagget faktisk litt når hun gikk fra bordet og inn på badet for å få sitt daglige bad. Av meg. Jeg har jo tross alt pappapermisjon og et slags hovedansvar for jenta.

Kveldsmaten fikk hun også av meg, og når mammaen tok jobben med tannpuss, natta-sang og fot-felle konkluderte det nok en flott feriedag på Fosen.


Resultat til nå:

Feriedager: 80
Ikke-feriedager: 15

 

I dag sa jeg til Eva at jeg hadde vondt i ryggen når vi våknet av sår barnegråt fra naborommet. Jeg fikk et søtt grynt til svar, idet hun svanset ut av rommet med los på den lille prinsessa si. Det er i og for seg veldig koselig å stå opp med Tale, men vi er tross alt på hytta til svigers. Vi ligger på et rom som gjør at man må igjennom kjøkkenet og stua for å komme til badet – og med Tale på armen har jeg ingen armer til å skjule ølmagen og piassavakosten jeg har på hodet. Derfor er det best at Eva tar Tale om morgenen mens vi er her. Og jeg kjenner at plagene i ryggen nok kommer til å sitte i en stund til…

Formiddagen i dag gikk stort sett med til å holde Tale i hånda bokstavelig talt. Hun har som nevnt fått dilla på å gå. Men hun mangler nok den helt store mestringsfølelsen. Og selvtilliten. Derfor ser hun på pappaen sin med store, tallerkenrunde øyne og et bedende blikk i det hun strekker begge hendene opp i været. Kall meg gjerne en myk mann – men jeg klarer faktisk ikke å la være å la henne få viljen sin. Så da tar jeg henne i hånda også går vi en tur. Dit Tale vil. Og hun vil de utroligste stedene – fortrinnsvis i skjørtene til mormor, mamma eller morfar (han går ikke vanligvis i skjørt, men jeg tror nok at han har veldig lyst). Sosial datter jeg har. Og hun gliser når hun går. Og den naive pappaen tror at hun blir sliten i de små føttene sine, men hun er åpenbart lik turbo-Turid (mormor.,altså) – så vi endte opp med å gå rundt i stua, på kjøkkenet, på gjestetoalettet, på badet og rundt huset i godt og vel to timer.

Etter frokost og far/datter spaserturen bestemte vi oss for å ta turen inn til Botngård. Sentrum. Verdens navle her ute på Fosen. For å handle. Mormor og mamma gikk sporenstreks inn på den ene klesbutikken som finnes, mens morfar, pappa og Tale stilte oss opp på «kjøpesenteret» for å ta den sedvanlige hilserunden blant kjente her ute på bygda. Vi hadde lange samtaler med både Tute-Knut og middelaldrende Elin på senteret, før vi satte kursen mot Eurorpris. Det nærmeste du kommer gubb-dagis i Bjugn kommune. Der kjøpte Tale forøvrig en gave til mormor: Fire garnnøster og strikkeoppskrift på ei kåpe størrelse to år. Etter den travle handlerunden – damene brukte faktisk drøye to timer på knappe 60 kvadratmeter klesbutikk – satte vi oss ned i en garnbutikk (!) for å ta en kaffekopp og litt å bite i før vi satte kursen hjemover.

Etter middag – spare-ribs forøvrig – fikk Tale en flott Hello-Kitty ball av mormor. Prinsessa ble naturlig nok veldig ivrig på denne ballen, og begynte å levere den til meg og de andre ansvarlige voksenpersonene på hytta. Og morfar. Hun begynte sågar å kaste den til oss. Lært noe nytt der altså. Kryss i taket. Da tok selvfølgelig mamma Eva helt av – stolt som en hane (høne blir vel mer riktig å si) – og var på god vei til å melde Tale inn i CSK. «CSK – hva er det?», tenker du kanskje? Joda – Charlottenlund sportsklubb. Klubben der Eva brukte kroppen som var bygd for fart og spenning med sine små hender til å spille håndball. Hun så seg selv i Tale. Koselig det. Jeg tenker imidlertid at Byåsen er et bedre alternativ. Eller Larvik. Men da må vi flytte. Til Larvik. Uaktuelt med andre ord.

Rett før kveldsmat fikk Tale en rosin-eske. Også det av mormor. Og etter at prinsessa hadde spist halve esken fant jeg ut at nok fikk være nok, da det burde være plass til litt kveldsmat også. Det har seg nemlig slik at disse rosinene sveller i magen til den lille gomle-fanten og kommer hele ut igjen. I bæsjen altså. Bare større enn da de kom inn. (Kan noen bruke kommentarfeltet og forklare meg hvordan og hvorfor det skjer?). Og da blir det naturlig nok mindre plass til grøt. Derfor mente jeg det var fornuftig å rasjonere rosinene, og spare litt til i morgen. Det synes ikke Tale. Hun begynte å gråte. Veldig. Det så faktisk ut som at hele Tale sin verden raste sammen der hun satt nærmest utslitt i barnestolen med store krokodilletårer rennende nedover kinnene sine. Før jeg rakk å forklare Tale hvorfor jeg tok rosinene, hadde mamma Eva revet dattera opp fra barnestolen, gitt meg et olmt blikk og marsjert inn på badet for å bade den ulykkelige prinsessa. Det er ikke så greit med dette oppdragelses-greiene. Jeg er redd for at oppdragelsen kan påvirke parforholdet på en negativ måte. Kanskje fri oppdragelse er tingen?

Vi er på fantastiske Fosen. Morfar lager mat. Mormor vasker opp. Selvfølgelig er dette en feriedag!


Resultat til nå:

Feriedager: 79
Ikke-feriedager: 15

Aside  —  Posted: 25. juli 2012 in Uncategorized

De siste dagene har Tale lagt seg til en forferdelig uvane. Hun våkner rundt klokka sju. Om morgenen, altså. Det vil si knappe tolv timer søvn. Det har sågar vært så ille at hun har stått opp halv sju, men det hører heldigvis til sjeldenhetene – og da har det enten vært en mamma eller en farfar som har plukket henne opp fra senga der hun har stått kald og enervert mens hun har grått sine bitre tårer.

Som dere skjønner var det ikke noe unntak i dag, og klokken 07:05 klarte vi ikke å lure henne til å sove mer – og mamma Eva var pent nødt til å stå opp med henne. Jeg føler imidlertid et visst ansvar for dattera, så jeg tuslet inn på badet for å hjelpe til 20 minutter senere. Da hadde imidlertid Eva allerede tatt morgenstellet, men det er tanken som teller. Og jeg tenker mye.

Etter frokost satte vi igang med å pakke om. Vi hadde noen timer hjemme i grenda før vi skulle sette kursen mot Fosen og hytta til mormor og morfar. For mitt vedkommende betydde om-pakkingen å legge skittentøyet på vaskerommet og erstatte dette med en pirquet-trøye. Det tok et drøyt minutt. Mamma Eva på sin side er litt mer omstendelig og la alle klærne sine – og Tale sine – ut over spisestuebordet for å få oversikt. Deretter tok hun alle klærne og la de tilbake i kofferten. Det tok tre timer. Spennende å se om vi har fått med oss alt.

Når vi var ferdige med pakkingen og kaffen var klar fikk vi besøk av en journalist fra NRK. Hun – Ida – hadde kommet over denne bloggen, og ville gjerne ha et intervju da de skulle ha pappapermisjon som tema i Norgesglasset på NRK P1 senere denne uken. Hele familien ble behørig konfrontert med innholdet i bloggen, og vi svarte så godt vi kunne. Tale bestemte seg selvfølgelig for å være verdens mest mutte og sjenerte jente når vi hadde besøk, og det eneste hun klarte å ymte frempå var «Hei!» og «ga-ga-ga-ga». De avanserte ordene vi har lært henne valgte hun å ikke si i dag heller. Typisk!

Etter intervjuet sa jeg til Eva at jeg var litt redd for å bli fremstilt som en slags mannssjåvinist. De kan jo klippe det til sånn som de ønsker, så jeg er spent på resultatet.

Fremstå som….?

… var Eva sin kommentar til mine bekymringer. Jeg som trodde samboere og forlovede skulle være støttende.

Den to timer lange bilturen til Fosen gikk tilnærmet smertefritt. Vi sørget for at Tale kunne se «Pingu» på DVD samtidig som Kaptein Sortebill gikk i loop på stereoanlegget. Hele veien. Vi var ganske slitne alle tre når vi endelig kom frem til mormor og morfar som sto klar med middag når vi kom frem. Da hadde lønningsposen blitt betraktelig slankere etter at vi hadde vært utsatt både land- og sjørøveri på veien. Av politikere som ikke har et kreativt fiber i kroppen, og som mener at bompenger er eneste måten å få inntekter i regnskapene sine. Det kostet oss faktisk så mye at vi var de som satt i restauranten på ferja med ei slitt Kiwi-pose fylt med p-lunka kaffe og ei pakke med rosiner som vi koste oss med på overfarten. Jeg skal foreslå for mormor og morfar at de bør flytte hytta si, for dette blir for dyrt for en fattig småbarnsfamilie – til tross for at vi får gratis kost og losji.

Etter middag trakk jeg det korteste strået og måtte ta kveldsstellet på Tale. En litt slitsom avslutning på en ellers innholdsrik og behagelig feriedag.


Resultat til nå:

Feriedager: 78
Ikke-feriedager: 15

Først og fremst: Tale har tatt sine første, ustødige, famlende skritt. Fem, seks sju skritt i slengen; der hun ser ut som en full sjømann med armene rett til værs. Noen kaller det søtt. Jeg kaller det travelt og dårlig timing. Det var ikke en del av planen at hun skulle lære seg å gå før jeg var ferdig med pappapermisjonen. Det er imidlertid lite å gjøre med ivrige besteforeldre, mødre og annen familie og venner som hele tiden skal lære Tale ting som gjør min hverdag mer travel. Heldigvis foretrekker hun – på dag 92 av permisjonen – å krabbe isteden for å gå. Og da rekker jeg akkurat å sprette opp av sofaen og ta henne igjen før hun er på vei ned trappa eller opp i do.

Det er faktisk en drøy måned siden jeg skrev på denne bloggen, og reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange av dere – som tilfeldigvis detter innom bloggen i ny og ne – tror dette er et resultat av at jeg har det travelt. Og det har dere så rett i – på mange forskjellige måter. Men den viktigste årsaken til at det ikke har skjedd så mye på disse sidene den siste tiden er at jeg har feriert. Og jeg har hele tiden vært opptatt av å legge permisjonen til rette slik at den oppleves som ferie og ikke som mas. Når jeg da – etter en lengre samtale med meg selv og Eva (min samboer) sin imaginære drømmemann Trond – opplevde at blogg-presset ble for stort, bestemte jeg meg rett og slett for at bloggingen ikke skulle styre livet mitt. Jeg traff rett og slett blogg-veggen, slik vi alle husker at Voe gjorde i begynnelsen av 2011.

De første dagene i denne perioden brukte vi i stor grad til å forberede barne-bursdag. Og det viste seg ganske raskt at det ikke er det samme som å forberede bursdagen til Eva eller meg. Det stilles mye høyere krav til reint hus, antall kaker, serveringsmetodikk, serviettbretting og fargenyanser på ballongene som skulle henge på hushjørnet mot nord – rett under det norske flagget. Jeg er den første til å innrømme at dette ikke på noen som helst måte er mine sterke sider, og følte derfor at det var fornuftig at vi gjorde disse høyst nødvendige forberedelsene på kvelden – etter at min meget kompetente og effektive samboer hadde kommet hjem fra jobb. Jeg la det frem som et konstruktivt forslag en kveld, og kan vel konkludere med at det ikke falt i helt god jord. Med det resultat at jeg måtte gjøre en del forberedelser på dagtid. Mens jeg passet Tale. Det blir ikke ferie av slikt:

  • Dag 58 (19. juni): På sofaen med Tale. Pedagogisk korrekt lek og litt sang. Ferie.
  • Dag 59 (20. juni): Bursdagsforberedelser. Ikke ferie.

Tale hadde bursdag 21. juni – og farfar sto på døra i det Tale svelget den siste – alt for store – skiven med prim. Og attpåtil kom Eva tidlig hjem fra jobb, slik at hun kunne forberede maten til familieselskapet vi skulle ha samme ettermiddag. Og når farfar passet Tale og Eva lagde mat – da ferierte jeg.

Image

  • Dag 60 (21. juni): Familie-bursdag. Ferie.

Den påfølgende dagen var farfar fremdeles på besøk, og når sant skal sies så ser jeg ikke så mye til Tale når han er her. Da hører jeg bare gamle barnesanger sunget av Rolf Just Nilsen i bakgrunnen og fornøyde hvin fra ettåringen.

  • Dag 61 (22. juni): Farfar på besøk. Ferie selvfølgelig.

På dag 62 hadde vi barnebursdag. Da var vi åtte voksne og seks barn i det lille huset vårt i Jakobsgrenda. Det var veldig hyggelig, men til tross for at vi hadde invitert de på kald kaffe og kakerester fra familie-bursdagen satt jeg ikke igjen med den avslappede feriefølelsen når de siste hadde dratt hjem i syv-tiden på kvelden.

  • Dag 62 (23. juni): Barnebursdag. Ikke ferie.

De påfølgende tre ukene var forholdsvis rolige på dagtid – altså når jeg var hjemme med Tale. Kveldene ble imidlertid fylt opp med både det ene og det andre. Herunder fotballkamper, husmaling, pakking til ferie og selvfølgelig pleie av forholdet til min bedre halvdel. Sistnevnte er svært viktig også når man er hjemme hele dagen. Uten å gjøre så mye husarbeid. Da er det viktig. Nedenfor følger en kjedelig, lettvint, men korrekt oppsummering av disse tre ukene:

  • Dag 63 (24. juni): Avslapping og tur til Estenstadhytta. Ferie.
  • Dag 64 (25. juni): På sofaen med Tale. Litt FIFA 12. Lek og musikk. Ferie.
  • Dag 65 (26. juni): Pedagogisk korrekt lek på den lokale lekeplassen. Ferie.
  • Dag 66 (27. juni): Innedag med Tale. Barnevakt for Eirik på ettermiddagen. Ferie.
  • Dag 67 (28. juni): Bittelitt husarbeid, ellers bare kos med Tale. Ferie.
  • Dag 68 (29. juni): Eva kom ikke hjem fra jobb. Heldagslek med prinsessa. Ferie.
  • Dag 69 (30. juni): Startet å male hus. Ikke ferie.
  • Dag 70 (1. juli): Male, male, male. Ikke ferie.
  • Dag 71 (2. juli): Pleide kroppen med FIFA 12 og forsiktig lek med Tale. Maling på ettermiddagen.  Såvidt ferie.
  • Dag 72 (3. juli): Konfirmanten og pappaen hennes kom på besøk. Ferie.
  • Dag 73 (4. juli): Tale feiret den amerikanske nasjonaldagen med rosiner!  Ferie.
  • Dag 74 (5. juli): Jeg husker faktisk ikke hva vi gjorde denne dagen. Usikker, men sikkert ferie..
  • Dag 75 (6. juli): Eva kom tidlig hjem fra jobb og det ble masse husmaling i dag også. Ikke ferie.
  • Dag 76 (7. juli): Maling av hus hele dagen. Ikke ferie.
  • Dag 77 (8. juli): Maling av hus hele dagen. Ikke ferie.
  • Dag 78 (9. juli): Lek, moro og kaptein Sabeltann! Ferie.
  • Dag 79 (10. juli): Aktiv lek med Tale fra sofaen. Ferie.

Image

  • Dag 80 (11. juli): Aktiv lek med Tale på gulvet. Ferie.
  • Dag 81 (12. juli): Pakking og klargjøring av hus, hjem og barn før vi skulle på tur. Ikke ferie.

Dag 82 tok jeg med meg både dronninga og prinsessa på flyet til Bergen, der farfar hentet oss og fraktet oss videre til Ølve – der farmor ventet på hytta si. (Dere har vel lest om Ølve, Grenda og Tale tidligere?) Her skulle vi tilbringe de neste ti dagene sammen alle fem. Fire voksne og ett barn altså. Og når en av de voksne i tillegg er Tale sin farfar, så sier det seg selv at feriefølelsen virkelig kommer snikende for Tale sin pappa. Det mest travle jeg gjorde disse ti dagene var å snu en helstekt indrefilet på grillen (dag 88 tror jeg det var).

Flyturen både opp og ned gikk forøvrig veldig bra, og var ikke noe i nærheten av flyturen fra helvete på dag 6 av permisjonen.

  • Dag 82 – 92 (13. juli – 23. juli): På hytta til farmor og farfar. Ferie med stor f!

Nå er planen å fortsette den gode trenden med et besøk på hytta til mormor og morfar, og noe sier meg at det kommer til å bli like travelt der som det var i Ølve. Så gjenstår det å se da, og jeg bukker under for dette blogg-presset i dagene og ukene som kommer..


Resultat til nå:

Feriedager: 77
Ikke-feriedager: 15

Nå går dagene fort. Litt for fort. Og det er ikke bare ferie å ha pappapermisjon. Det kan faktisk være travelt en sjelden gang i blant, men det er – som dere skal få dypere innsikt i – selvforskyldt fra foreldrenes side. Det er en uke siden forrige blogg-innlegg, og det var på ingen måte i tråd med mine intensjoner. Men; det har – tro det eller ei – faktisk vært litt travelt den siste tiden.

Dag 51 startet usedvanlig tidlig. Jeg var faktisk oppe før Tale for en gangs skyld, for vi hadde «time» i barnehagen til Tale. Brøset barnehage. 08:15. Hele familien skulle altså på en slags oppstartsamtale og få informasjon om hva som venter oss når pappapermisjonen er over og hverdagen treffer oss som et høyhastighets godstog med suicidal lokomotivfører. Når jeg sto opp fant jeg selvfølgelig mamma Eva på badet i full gang med å fjonge seg, og hun hadde faktisk kommet helt til det siste laget med sminke når jeg gikk i dusjen. Som igjen resulterte i at hun tok morgenstellet med Tale for første gang på 10 dager (ikke medregnet helg og eventuelle helligdager). God start på dagen for pappa der, altså.

Mamma Eva hadde selvfølgelig tenkt vel og lenge på hva Tale skulle ha på seg når vi skulle på nevnte møte. Det er nemlig viktig at prinsessa ikke ser ut som en dass, men hun skulle heller ikke være for pyntet. Det samme gjaldt meg – så jeg slapp heldigvis å gå i dress. Tale endte opp med en helt enkel kjole, sko med lit hæl og en liten tiara.

I barnehagen endte vi opp med å sette fra oss Tale inne på et rom med et par andre ettåringer, mens vi fikk en rundtur i lokalene. Det var mye snakk om grupper, baser, soneinndeling og andre organisatoriske grep som jeg hadde problemer med å forstå. Og da tenker jeg; når jeg ikke forstår det – hvordan i all verden skal Tale finne frem i barnehagen når hun kommer dit til høsten?

Fra dag 52 har jeg faktisk gjort en del husarbeidsamtidig som jeg har hatt pappapermisjon. Det byr meg egentlig i mot, for det går ut over kvalitettiden med det viktigste i livet mitt. Playstation, altså. Hvorfor kan man jo da spørre seg. Hvorfor? Jo, fordi det nærmer seg Tale sin ettårsdag, og da må huset og hagen være på stell. Hvorfor? Jo, fordi besteforeldre, onkler og tanter kommer for å feire. Og vi vil nødig gi inntrykk av at vi er slappe og tilbakelente når det gjelder hus og hjem. Så da har jeg det gående. Og når sant skal sies så får man ikke den helt gode feriefølelsen når man står med rumpa i været og hodet langt nede i doskåla med dobørsten i den ene hånda og dattera i den andre.

Ellers ble jeg oppringt av P4 som ville betale de nye takplatene til kjellerstua for meg. Jeg hadde sendt historien min til dem, i håp om at de ville betale regningen for meg – og det gjorde de. Og jeg fikk fortelle det norske folk om hvor flink jeg er til å snekre. Vinn-vinn situasjon der altså..

På dag 53 var det duket for ettårs kontroll på Helsestasjonen. Ettårs kontroll av Tale, altså. Klokken 09:00 troppet en stolt pappa og en intetanende og smørblid Tale i bare bleia opp i luka til den trivelige kontordama. Tale ble motvillig målt og veid til henholdsvis 76 centimeter lang og 8845 gram. Vi sa oss fornøyd med det og satte kursen inn til den vikarierende helsesøstera, som sporenstreks tok frem to sprøyter. Det var klart for vaksinering av prinsessa.

Tale satt og lekte intetanende og lykkelig med en slags leke, og syntes – på det tidspunktet – at helsesøstera var en super lekekamerat. Så når jeg tok begge armene hennes og holdt de hardt fast, og helsesøstera nærmest satt seg på beina hennes ble hun rett og slett enervert og etterhvert illsint. Og når den første sprøytespissen boret seg inn i låret til Tale var hun så sint at det ikke kom en eneste lyd. Hodet hennes var rød som en tomat og munnen var åpen og så stor at jeg er sikker på at jeg kunne ha puttet et eple inni der. Når hun etterhvert måtte trekke pusten kom det et brøl som bare bekrefter at vi stammer fra apene. Og da kjørte jaggu helsesøstera inn ei sprøyte i det andre låret også, og vi gjennomgikk den samme rutinen igjen. Og da skal jeg innrømme at selv jeg – som er en veldig maskulin, macho og følelsesmessig tøff type – ble litt påvirka. Men; etter knappe fem minutter satt hun å lekte med leken sin igjen. Riktignok i motsatt ende av rommet fra der helsesøstera satt.

Senere samme dag dro jeg på jobben – sammen med Tale – for å sjekke forholdene der. Min gode venn og kollega Armaz tok seg av Tale og viste henne frem til alle kollegene mine. Jeg kunne ikke annet enn å følge etter de to, som begge tydelig var fornøyde med å kunne tilbringe litt tid sammen. Armaz var tydelig stolt over å kunne vise frem ei så søt og sjarmerende jente til kollegene sine.

Natt til dag 54 våknet jeg rundt klokka to av at Tale lå å skreik i senga si. Det er mot normalt. Jeg lot henne skrike et par minutter i håp om at det skulle gå over av seg selv, men når jeg etterhvert fikk samlet nok krefter til å gå inn på barnerommet fant jeg henne sittende i senga dyvåt av svette. Feber. For første gang. Og mamma Eva sov. Og Tale skreik. Etter litt om og men fant jeg ut at det var like greit å ta henne ut av senga og måle temperaturen. Jeg la henne på stellebordet og kledde av henne, og gjorde meg klar til å måle temperaturen på en slik måte som man gjør med små barn. Og tro meg – min datter liker ikke å få noe stappet opp i rumpa. Ikke i det hele tatt. Jeg klarte ikke å ha termometeret inne der-dere-vet lenge nok til at det peip, men når jeg måtte gi opp sto det på 39,9 grader. Så da måtte jeg gi febernedsettende. I hvilken form? Stikkpille selvfølgelig. Jeg måtte bruke nesten ti minutter på å roe henne ned etter at jeg hadde … ja … dere skjønner. Og etter en halvtimes tid ville hun legge seg igjen – heldigvis.

I løpet av natta var jeg oppe flere ganger med henne, og det påfølgende dagen ville hun helst bare bli båret. På armen. Som ikke er verdens mest veltrente. Jeg fikk med andre ord god trening den dagen. Og trening er ikke ferie. Langt der ifra!

I helga var vi i ettårs dagen til konfirmanten. Mia, altså. Der var det veldig mange andre barn i ulik fasong og størrelse, og Tale storkoste seg sammen med dem. Helt til de skulle ut å skli på en slags plastsklie Mia har i hagen sin. Det syntes Tale var så artig at hun ville skli igjen og igjen. Men hun ville ikke vente på tur. Langt mindre ville hun at andre skulle bruke sklia. Så den siste halvtimen av bursdagen lo Tale i fem sekunder idet hun sklei ned sklia, og skreik i ett minutt mens hun ventet på at det skulle bli hennes tur. Intervalltrening for ettåringer med andre ord.

Dag 57 – mandag – var jeg ganske forkjøla når jeg våknet. Og det viste deg seg at Tale var også. Merkelig det der. Hvem som har smittet hvem det vites ikke; vi skylder på hverandre. Som om ikke det var nok så var det faktisk ting som måtte gjøres i huset og mat som måtte lages, da vi skulle få besøk av Tale sin gammel-tante senere den dagen. Tale tilbragte store deler av dagen i garasjen, lekegrinda og vogna si – mens jeg fikk ordnet opp litt i huset og laget en av mine nydelige signaturretter.

På kvelden fikk vi besøk av gammel-tante Camilla, og Tale fikk åpne den første bursdagsgaven i sitt liv. Følelig fra Camilla og hennes herlige familie. Resten av pakkene sparer vil til torsdag – da er det ett år siden prinsessa kom til verden. Det føles som om det er mye lenger siden…

Konklusjon dag 51 – 57: Ferie, Husarbeid, Ferie, Syk Tale, Ferie, Ferie, Syk pappa


Resultat til nå:

Feriedager: 50
Ikke-feriedager: 7