Arkiver for april, 2012

Dag 6 & 7: España

Publisert: 29. april 2012 i Uncategorized

Den sjette og sjuende dagen i pappapermisjonen min var vel strengt tatt ikke permisjonsdager, siden min tilkomne hustru også var hjemme. Helg. Og – til tross for fem flotte feriedager så langt – et kjærkomment avbrekk i min tilværelse som aleneforelder, hovedforsørger og gressenkemann. Selv om Eva har fri, så føler jeg faktisk et ekstra ansvar siden jeg er i permisjon. Det er tross alt jeg som nå har hovedoversikten på bæsjerytmen til Tale, hvor mye hun drikker, hvor stor bleiebeholdningen er og hvor mange milliliter melk hun drikker til enhver tid. Med andre ord: Jeg har kontroll på rutinene. Det er papparutiner som gjelder nå!

Rutinene kunne vi imidlertid vinke farvel til når klokka ringte på lørdag morgen. Feil. Når klokka ringte natt til lørdag. 03:15 klarte jeg å tyde på mobilen, samtidig som jeg fikk se det trøtte morratrynet mitt. Det var ikke pent – og jeg sender mine varmeste tanker og kondolanser til Eva som har levd med morratrynet med stålånden i godt og vel fem år. Og skal forhåpentligvis våkne ved siden av dette spetakkelet resten av livet. Hvorfor så jeg mitt eget ansikt i mobilen? Godt spørsmål! Jeg har nemlig slått på ansiktsgjenkjenning isteden for kodelås på mobilen. (Det e ein ny androooooid-funksjon for dæm innvidde – teknogeeksolbrillesmilefjæææs). Ikke lurt. Dårlig start på dagen.

Hvem gidder å stå opp klokka 03:15 på natta? Jo, det er grådige og gniende småbarnsfamilier som skal reise til Spania med den billigste flyturen som var å oppdrive. Og den gikk jaggu klokka 06:00 lørdag 28. april fra Værnes lufthavn til Alicante. Og når drosjebilen kommer klokka fire på natta, måtte vi opp kvart over tre. Eva skal jo ha sine sedvanlige tre kvarter på badet for å fiffe seg opp på både den ene og andre måten, mens jeg måtte ta meg av prinsessa og meg selv. Ikke overraskende hadde den framsynte pyntedokka lagt frem klær til dattera si kvelden i forveien, så både påkledning og foring gikk som en drøm. Tale var ikke overraskende smørblid – til tross for at hun hadde blitt vekt fem timer tidligere enn vanlig. Det skulle riktignok straffe seg.

Vi hadde planer om at Tale skulle sove på vei til flyplassen. Det hadde ikke hun planer om. Snarere tvert imot. Hun brukte tiden til å sjarmere fin-trønderen av en drosjesjåfør med sitt tomme blikk og uforstående prating. Både Eva og jeg var stille og hørte på den intetsigende samtalen mellom Tale og drosjesjåføren, mens vi i vårt stille sinn gruet oss til fire og en halv times flytur med en hyperaktiv datter som ikke hadde fått nok søvn.

Vel fremme på Trondheim lufthavn – Værnes – måtte vi begynne å sortere ut hvilke kolli som skulle sendes som vanlig bagasje, spesialbagasje og håndbagasje. Vi hadde så mange kolli at jeg ikke fikk skrevet ut nok bagasjelapper på innsjekkingsautomaten, så da måtte jeg ta med meg alt pikkpakket og finne den ene representanten fra Norwegian som hadde nattevakt. Heldigvis hadde hun ikke pause, og kunne hjelpe oss med å skrive ut et par ekstra bagasjelapper. Deretter sto vi i kø for å sende bagasjen, så sto vi i kø for å sende spesialbagasjen og til slutt i kø for å komme igjennom sikkerhetskontrollen (der jeg selvfølgelig ble tatt ut i tilfeldig kontroll, og Eva ble fratatt spriten sin).

Vel inne i «sikker sone» fant vi oss heldigvis et bord og en barnestol blant alle pensjonistene som skulle sørover. Det er forøvrig noen herlige typer. Damene har høyt hår, mens mennene har noen hvite fjon her og der. Primært i ørene og nesa. Så reiser de med golfkøller og/eller sykler. Spesialbagasje. Jeg er sikker på at det er mer spesialbagasje enn vanlig bagasje på pensjonistekspressen til Alicante. Men; rett skal være rett – det var et par andre barnefamilier på permisjonstur på flyet også. De hadde i alle fall barn som var på Tale sin alder. Men de var bedre utvikla. Og de hadde ikke ADHD.

Etter en liten halvtime i lufta hadde nemlig Tale fått nok, og satte igang spetakkelet med hyling, roping og skriking. Ikke så rart kanskje, hun var forholdsvis trøtt – men det må da søren døtte meg være mulig å vise litt respekt for medpassasjerene og foreldrene sine. Men neida, Tale tenkte selvsagt bare på seg selv. Vi prøvde selvsagt å leke med ‘a, prate, dulle, vugge og kose. Det hjalp ikke nevneverdig, Til slutt hadde jeg blitt så lei av oppførselen til dattera mi, at jeg tok henne med på en vandring ned midtgangen i flyet – i håp om at hun skulle bli forlegen når jeg viste frem hvem som sto for alt bråket til de andre passasjerene. Hun ble stille, men satt bare på armen min med store øyne og åpen munn – uten å vise så mye som et snev av anger. Vel tilbake i setet ga jeg barnet til moren, som etter noen minutter på magisk vis klare å få henne til å sove i fanget sitt. Det har ikke skjedd siden Tale var en drøy måned gammel, og jeg aner ikke hvordan hun fikk det til.

Tale sov i tre kvarter og var heldigvis smørblid når hun våknet. De siste to timene av flyturen brukte hun til å sjarmere passasjerene som satt rundt oss. Barnehagetanten fra Trolla barnehage som satt bak oss. Bestemora som hadde enveisbillett til Alicante som satt ved siden av oss. Og sykkelfamilien som satt foran oss. I tillegg til flyvertinna som skulle feire 17. mai i Torrevieja i år. Det er utrolig hvor mange forskjellige mennesker man snakker med når man er fanget på et lite område med mye folk sammen med et spedbarn som nekter å sitte rolig. Den siste timen av flyturen måtte jeg stå, for Tale ville ha setet mitt. Da vi endelig landet i Alicante tjue minutter etter rutetid var jeg våt av svette, fremdeles stressa av å ha med familien og hundre kolli bagasje på tur – men likefullt lettet over at flyturen tross alt hadde gått greit.

Så skulle jeg samle sammen håndbagasje, bagasje, spesialbagasje, barn og en samboer med all mulig slags bagasje – og gå til leiebilkontoret. Også når det gjelder leiebil har vi karret oss til det billigste vi fant, og det var selvsagt det leiebilselskapet som hadde lengst kø. For å spare enda mer penger hadde vi selvsagt ikke bestilt GPS heller. Tabbe. Selv med en forholdsvis god vei beskrivelse klarte vi å forville oss ut på en av Spanias mange motorveier, og fant til slutt ikke veien til huse vi hadde leid. Og heller ikke tilbake til flyplassen. Etter å ha kjørt å godt og vel halvannen time kom vi endelig frem til huset. Hvis jeg skal klare å trekke frem én positiv ting fra den bilturen må det være at Tale sov. Men det er det eneste.

Etter å ha utforsket nærområdet litt, handlet og gått rundt i svime var tiden kommet for å legge Tale. Det skulle vise seg å bli en større utfordring enn vanlig. Prinsessa ble livredd da vi la henne ned i barnesenga, som for anledningen hadde et voldsomt fargesprakende sengetøy og var – ikke overraskende – i andre omgivelser enn det er vanligvis. Hun skreik som om hun hadde sett pappa med dameklær, og vi brukte en liten time på å få henne til å sove. Ikke lenge etterpå la et utslitt kongepar seg også.

Dagens konklusjon (Dag 6): Absolutt ikke i nærheten av ferie.

Klokken 07:15 startet dagen med hyling fra barnerommet, og mamma Eva var rask på føttene og tok seg av gullet sitt. Jeg sov videre, og kan dessverre ikke referere hva som skjedde før klokken ti. Da gikk nemlig morratrynet og stålånden inn på badet for å slenge på litt deodorant, klær, kontaktlinser og solbriller. Ti minutter senere gikk verdens vakreste mann – hvis man ser bort ifra den sjarmerende ølmagen – ut fra badet igjen.

Resten av dagen gikk med til avslapping og utpakking. Pluss en liten rusletur til den spanske småbyen Los Montesinos – der målet var å ta ut noen gærninger i minibanken. Det endte med at VISA-kortet til ‘a mor ble slukt at den slemme, spanske minibanken. Og at Eva var lettere enervert i noen minutter etterpå. Heldigvis får vi barnetrygden inn på en annen konto, så vi har i det minste penger til øl og vin. Og melk.

Så her sitter jeg, da. I spania. Med en kald San Miguel i hånda. Ferie. Definitivt ferie.

Dagens konklusjon (Dag 7): 22 grader i skyggen. Og endelig avslappet igjen.


Resultat til nå:

Feriedager: 6
Ikke-feriedager: 1

PS! Når vi nå er i Spania har vi slått på alarmen, varslet naboene om at vi er borte – samt avtalt med en oppsynsmann om at han skal stikke innom og se til både huset og vaktbikkjene våre daglig. Vi bor på Heimdal i et falleferdig hus på ei gjørmete tomt, og har tatt med oss alt av verdi til Spania.

Permisjonsdag nummer fem startet ikke før klokka åtte. Nei, nå lyver jeg. Den startet litt over halv ni. Men jeg våknet – til min store irritasjon – klokken åtte. Bare for å registrere at det var stille i huset. Eva hadde forlengst satt seg i bilen og kjørt E6 til Nord-Trøndelag for å stable papir, og Tale sov søtt i sengen sin. Eller så lå hun våken uten å lage noen lyder. «Jaja«, tenkte jeg og rullet over på andre siden, la meg godt til rette midt i dobbeltsenga og sov videre. Det finnes ikke noe bedre. Men – som den oppvakte leser allerede har skjønt – våknet jeg altså til forsiktig babypludring litt over klokka halv ni. Selv ikke jeg kan klage på det.

Etter et omstendelig morgenstell – inkludert en brytekamp på stellebordet (som jeg vant – I must say) – tuslet vi ned på kjøkkenet for å finne litt mat til prinsesseskrotten. Da hadde hun faktisk ikke fått mat på 14 timer. Er ikke det veldig lenke for et spedbarn? Burde ikke de ha mat vesentlig oftere? Min filosofi er uansett som følger:

Hvis barnet ikke klager – gjør man som man behager

Bjørns andre postulat der altså. Jeg lagde en NAN-shake til henne, og lagde 30 milliliter mer enn vanlig siden hun hadde vært så snill å sove så lenge i dag. Fortjener litt ekstra da, synes jeg. Det gled ned på høykant, og etter den sedvanlige rapen var hun klar for å komme seg ned på gulvet for å leke med tresleiva og alle de andre pedagogisk korrekte lekene vi har kjøpt til henne. Hun høres forresten ut som en fullvoksen mann når hun raper. Det syke er at jeg synes det er sjarmerende. Tale blir mer sjokkert over sin egen ånde.

Etter litt grøt og enda mer leking var det tid for det vi kaller «formiddagsduppen» i Trøndelag. For oss Drammensere er det synonymt med formiddags-spriten, men her er det altså snakk om soving. Jeg la prinsessa i vogna si, og trilla den inn i boden. Uteboden altså. Der er det kaldt og mørkt. Hmm. Det hørtes ille ut, men det er jo sant. Jeg liker å ha henne ute i boden, for da blir ikke skrikingen så intens når jeg sitter inne i sofaen og ser på TV. Det blir en ekstra vegg mellom oss.

To timer og tre kvarter senere våknet Tale og var klar for lunsj. I mellomtiden hadde jeg rukket å refresh’e statistikk-siden til denne bloggen cirka femti ganger. Som sagt tidligere så har jeg blitt en statistikk-junkie, og jeg er veldig stolt av at jeg har hatt 640 treff på bloggen så langt i dag. Så hvis det er noen som er hypp på produktplassering eller reklameplass er det bare å ta kontakt. Jeg tar betalt i øl.

Etter lunsj prøvde jeg å forklare Tale hvordan hun skulle stå og gå. Men jeg møter bare det tomme blikket som vanlig. Det tærer på motivasjonen. Jeg føler at hun ikke setter pris på at jeg prøver å lære henne ting. Og hun skjønner jo ikke at det er til hennes eget beste. Hun bare ser dumt på meg, før hun sjarmerer seg bort fra samtalen med et søtt lite smil. Hun er jente vet dere. Tidlig krøkes og alt det der…

Klokka tre kom mamma Eva uanmeldt hjem. Etter alle solemerker for å sjekke at jeg klarer meg som aleneforelder og eneforsørger. Det var en strek i regninga. Jeg pleier nemlig å rydde litt i huset, skifte på og vaske Tale før Eva kommer hjem. Slik at det ser ut som jeg har klart meg ganske bra. Det holdt altså i fire dager – men i dag kom hun litt for tidlig hjem. Jeg hadde riktignok litt hell i uhell, for Tale hadde bæsja grundig rett før mamma’n kom hjem, så jeg hadde tatt mot til meg og skiftet på henne en liten halvtime før overraskelsebesøket kom.

I firetiden la vi Tale ut i boden for ettermiddagsduppen (ettermiddagshvilen), og da sov hun i drøyt halvannen time. Og når hun til slutt la seg klokka sju så hadde jeg jo knapt sett dattera mi i løpet av dagen. Og det til tross for at jeg har eneansvaret og pappapermisjon. Det blir for lett. Det er nesten så jeg håper at det kommer litt mer utfordringer i fremtiden, for dette er jo ikke i nærheten av travelt engang. Jeg føler at hele dette forskningsprosjektet mitt faller på sin egen urimelighet, for svaret ser jo ut til å være gitt allerede etter fem dager. Men jeg skal selvsagt gi dette prosjektet noen uker til.

Dagens konklusjon: Sovedag for liten & sofadag for stor. (Ferie)


Resultat til nå:

Feriedager: 5
Ikke-feriedager: 0

I dag tidlig når jeg ble vekket av min skjønne prinsesse som laget gryntelyder på soverommet sitt måtte jeg kjenne etter om jeg var sliten. Klokka var forresten 07:45 – som vanlig. Jeg har tross alt hatt hundre prosent aleneansvar for et spedbarn i tre hele dager (åtte til fire). Hvem hadde trodd det for bare noen år siden? Etter å ha følt litt på stemningen i kroppen konkluderte jeg med at jeg ikke var sliten. Tvert om; jeg var ganske uthvilt og klar for en ny dag hjemme alene med Tale. Det underbygger bare Bjørns første postulat – at pappapermisjon er det samme som ferie.

Det skal sies at jeg får god hjelp av min hardarbeidende samboer Eva, som bruker arbeidsdagene til å flytte papir og drikke «kakao» i Nord-Trøndelag. Hun hadde nemlig lagt frem klær i dag også, noe som sparer meg for en del hodebry. Jeg har faktisk funnet ut at det er kun én ting jeg er opptatt av når det kommer til hvilke klær dattera skal ha på seg – nemlig at det er kjapt, trygt og billig å komme inn til det aller helligste: bæsjen. Klær som krever knepping av 1000 knapper og av og på med både det ene og andre er ikke spesielt effektivt. Klærne i dag var etter min smak sånn sett. Og til dere som etterlyser bilder av «dagens antrekk» – så skal jeg vurdere å innføre det etterhvert. Det er to ting som holder meg tilbake. Det ene er at jeg må huske å ta bilde. Det andre er at jeg er skeptisk til å legge ut bilder av Tale på dette Internettet de snakker så mye om, for da kan visst andre misbruke det senere og bruke det i reklame for analkløe, hemoroidekrem eller vidundermiddel mot åreknuter. Bilder av meg og mitt antrekk kan dere imidlertid få, for jeg hadde vært stolt av å kunne fronte den type reklamekampanjer:

Bilde

Etter påkledning og en vellykket frokost fikk jeg telefon fra Anders – min pappalattekamerat og -kollega; som hadde lyst til å ta med seg velutviklede og hyperstimulerte Mia på besøk. Siden jeg har ferie, og ikke hadde lagt de store planene for dagen synes jeg det hørtes ut som en god idé – så vi avtalte at han skulle komme i 13-tiden, slik at avkommene kunne få spise lunsj sammen. For det er det mye poeng i. De sitter jo ikke akkurat og prater sammen over brødskivene med henholdsvis banan (Mia) og magerost (Tale). De sitter jo bare og svimer mens de spiser – hvis de har noe fokus i det hele tatt så er det på taklampa eller ei tresleiv som ligger forlatt på gulvet…

Vi sendte etterhvert et bilde av de to håpefulle til mødrene deres, der de lekte så søtt sammen. Svaret vi fikk fra Anders’ samboer Ida er verdt å sitere:

«Her ser vi tydelig at pappan har kledd på den ene, mens mamman (les: Eva) har lagt frem klær til den andre. (..)»

Det er med ord ikke bare jeg som sliter med disse klærne. Nå skal det sies at jeg fikk en slags forespørsel på FACE om at jeg burde begynne å selge Me&I klær på fritiden – det tar jeg selvsagt som et komplement og en anerkjennelse for min moteriktige sans. Men; jeg har ferie – og kan ikke bruke tiden min på å jobbe! Blunkesmilesolbrillefjæææs!

Etter lunsj slang vi fra oss barna på stuegulvet og satt oss godt til rette i sofaen for litt voksenprat. Altså fotball og .. eh… fotball. Mia passet på å vise frem sine åtte tenner så ofte hun kunne, samtidig som hun sto ved bordet og tilsynelatende fulgte nøye med på voksenpraten. Tale satt på gulvet med sitt tomme blikk og sjarmerende vesen og lekte med ei tresleiv. Ikke at jeg sammenlikner. Mia er jo tross alt ti dager eldre enn Tale. Og Mia har mindre hår enn Tale. Mye mindre! Fordi hun klippet seg i forrige uke…Men helt alvorlig; jeg sammenlikner ikke, altså, Man skal ikke gjøre det har jeg jeg hørt. Når de har kommet forbi tenårene har Tale helt sikkert tatt igjen Mia allikevel, så det er liksom ikke noe poeng!

Ellers har det blitt en del pakking i dag. Vi reiser til den norske enklaven i Spania om noen dager, og det er helt utrolig hvor mye greier man må ha med til et lite spedbarn. Én ting er at vi må pakke for Tale, men det er veldig irriterende at hun bare sitter der og ser dumt på meg når jeg løper opp og ned trapper for å finne ting som hun skal ha med seg. Men jeg skjønner at hun ikke klarer å hjelpe til. Hun er tross alt ikke Mia heller.

Dagens lærepenge kom da Tale fikk øye på kjolen sin, som hang på en kleshenger på en spisestuestol. Da tenkte hun selvfølgelig: «Den kjolen har jeg lyst på NÅ«, og krabbet bort og dro til seg kjolen. Hva skjer? Jo, spisestuestolen detter bakover og sneier panneluggen til Tale – som blir sittende og se dumt på pappan som sklir over spisestuebordet i et urealistisk og komisk forsøk på å stoppe stolen. Nitti kilo ikke-atletisk kropp og reaksjonsevne på nivå med et pinnedyr var nok litt av et syn. Ok – 93 kilo, da.

Til middag ble det fiskekaker, og så fort det lukter mat på kjøkkenet kommer ‘a mor ilende hjem og vakta mi for i dag var over.

Dagens konklusjon: Barneskirenn! (Les: Ferie)


Resultat til nå:

Feriedager: 4
Ikke-feriedager: 0

Dag 3: Pappalattetreff!!

Publisert: 25. april 2012 i Uncategorized

Dagen i dag startet klokken halv åtte, med vakker sang inne fra barnerommet. Litt tidlig etter min smak, men ok. Jeg hentet prinsessa og tok henne med inn på badet – der det ventet en stor overraskelse på oss, Mamma Eva hadde lagt frem klær. Men bare til Tale dessverre. Hun leser tydeligvis bloggen min innimellom slagene på etaten i Nord-Trøndelag. Klærne var akkurat passe representable for et pappalattetreff i sentrum. Perfekt! Eva er for snill med meg. Eller Tale da – når sant skal sies.

Pappalattetreff, ja. I sentrum. Og dit skulle jeg ta buss. Med barnevogn. Sant å si, så har jeg aldri vært alene med Tale lenger enn 10 meter fra husveggen – og jeg har heller ikke tatt buss med barnevogn før. Så her måtte det planlegges. I min iver etter å planlegge klarte jeg å fylle opp stelleveska med litt mer enn det man strengt tatt trenger på en kort bytur, så vogna ble så baktung at den ikke trengte så mye påvirkning før den tippet. Det skulle vise seg å bli en utfordring på bussen.

Etter en lang frokost og omstendelig pakking var vi endelig klare for å driste oss utenfor grenda. På vet bort til bussholdeplassen gikk jeg mentalt igjennom alt innholdet i stelleveska for å være sikkert på at jeg hadde fått med meg alt jeg kunne komme til å trenge. Ikke rart jeg begynte å få vondt i hodet.

Når bussen omsider kom så stoppet den når bussjåføren så en sinnforvirra førstereispappa med barnevogn ved holdeplassen. Og han åpnet bakdørene. Heldigvis. Jeg rygget inn på bussen mens jeg tviholdt så hardt på vogna at knokene ble hvite. Vel inne så jeg rundt meg, og registrerte at jeg hadde en ganske stor tilskuerskare. Så kjørte bussen. Og nesten vogna også. Bremsen! Jeg satt på bremsen på vogna, før jeg slepte den inntil vinduet. Alt dette mens bussjåføren gjorde sitt beste for at jeg skulle dette – virket det som. Så hadde jeg fått beskjed hjemmefra (les: Eva) at jeg skulle feste vogna i stroppen på bussen. Jeg fant stroppen….. og begynte å knote. Hun hadde ikke fortalt meg hvordan jeg skulle feste det ene i det andre, og jeg endte opp med en slags løkke som etter alt og dømme ikke hadde noen effekt. Og med baktung vogn så det ikke spesielt trygt ut. Jeg endte opp med å stå ved siden av vognen hele turen til sentrum.

Vel fremme møtte jeg mine gode venner og kollegaer Rune og Anders med deres velutviklede barn Eirik og Mia. Tale kommer ikke spesielt godt ut av den mentale sammenlikningen alle gjør når man møter jevnaldrende barn. Men hun er jo sjarmerende på sitt vis da; med det tomme blikket og slagene med tresleiva. Alle seks kom velberget frem til en nyåpnet café – perfekt for et pappalattetreff. Vi bestilte oss lunsj med tilhørende god drikke, og da kom feriefølelsen for fullt…! Det hele toppet seg da Eirik Casanova (15 mnd.) hadde kjøpt sommergaver til jentene sine (Tale & Mia). Roooooosa solhatt. God stemning.

Pappalattetreffet kulminerte i ballrommet på Byhaven. Tre store og tre små barn storkoste seg i ballbingen, omringet av gule, blå, røde og grønne plastballer. Sklie var det der også. Tale syntes det stort sett var artig, men man kunne se desperasjonen i øynene hennes når det var plastballer fra tærne til nesetippen. Da måtte pappa komme som en slags redningsskøyte og dra henne opp på toppen av ballene igjen. Etter en halvtimes tid var tiden kommen til å dra hjemover.

Jeg var lenge inne på tanken på å gå de 6-7 kilometerne hjem, da jeg ikke var så lysten på busskjøret igjen. Men jeg lot meg overtale av Rune som skulle ta buss sammen med meg. Jeg endte selvfølgelig med å stå ved siden av vogna på vei hjem også, for å være sikker på at vogna ikke skulle forsvinne, tippe eller bli skada på andre måter. La meg si det sånn: jeg var rimelig svett når vi endelig var framme. Hos Rune. Så da ble det en kilometer å gå allikevel.

På vei hjem var vi innom morfar for å få litt brus og noen gode historier. Og det fikk vi. Eller jeg, da. Tale sov i et par timer – jeg tror hun var sliten etter ballbingen og lekerommet på Byhaven. Det var jeg også, og derfor var det ekstra godt å høre at mamma Eva kom hjem en time tidligere enn planlagt fra jobb. Så i dag var det faktisk den hjemmeværende permisjonspappaen som fikk servert middag. Det er ferie det!

Alt i alt en super dag – nesten perfekt hvis man ser bort ifra barnevogn-på-buss-utfordringen.

Dagens konklusjon: Ikke overraskende – ferie.


Resultat til nå:

Feriedager: 3
Ikke-feriedager: 0

Dette tar jo helt av! Med snart 1200 visninger og opptil flere «followers» på bloggen er dette virkelig i ferd med å gå til hodet på meg. Jeg har ikke ord. Med lesere fra både the US of A, Pattaya og Østerrike er jeg i ferd med å bli et internasjonalt pappa-ikon! Det er ikke bra med sånne statistikkfunksjoner… – jeg kommer jo til å bruke store deler av ferien min til å trykke «refresh» på besøksoversikten til bloggen ..

Uansett. Dag 2. Pappapermisjon. Dagen i dag startet litt tidligere enn i går, og jeg var faktisk inne på barnerommet litt over klokka halv åtte. Tale hadde valgt å sparke seg så langt opp i senga som hun kunne klare – i sin iver på å prøve å vekke pappan sin med en blanding av høye hyl og lavmælt sutring. Hun hadde faktisk kravlet seg så langt opp at hodet lå i 90 graders vinkel fra resten av kroppen. Det så absolutt ikke pent ut, men hun var smørblid som vanlig – og klar for en ny dag med superpappa!

Vanligvis starter jeg dagen med å dusje. Meg selv, altså. Alene. Som oftest. I går var første dagen i ferien, og da var jeg såpass ivrig at jeg rett og slett glemte å dusje. I dag luktet jeg hest når jeg våknet, så det var ingen vei utenom. (Ikke rart Eva velger å ligge med ryggen til..) Men hva gjør man? Setter Tale i lekegrinda? Tar henne med i dusjen? Eller lar henne hoppe* rundt på badet i glede etter å ha blitt befridd fra senga og ser hva som skjer? Vel, jeg er en gambler – så jeg valgte det siste. Heldigvis var jeg så lur at jeg satt vekk dobørsten før jeg gikk i dusjen… Det gikk overraskende bra – Tale ble stort sett sittende å beundre den nakne pappan sin igjennom en glassvegg. Hvem hadde ikke gjort det… 😉

Påkledning. Samme problem som i går. Ingen klær lagt frem til Tale. Jeg må ta meg en alvorsprat med Eva, Det kan da ikke være sånn at jeg skal gjøre alt selv om jeg er hjemme med Tale?! Uansett. Jeg bestemte meg for å gjøre en innsats, og gravde litt i skuffene for å finne noen klær jeg syntes var fine. Og det er ikke rosa, så jeg måtte grave dypt. Etter å ha tredd på jenta en body, ei strømpebukse og Rosenborg t-skjorte satt jeg henne ned på gulvet for å beundre resultatet. Og hun så ut som en gutt. En gutt med klær som absolutt ikke matchet! Med siden jeg alltid har ønsket med en sønn, og siden vi ikke hadde planer om å bevege oss utenfor husets fire vegger – så lot jeg det være. Jeg har jo ferie; tross alt – kan ikke stå å kle av og på hele dagen…

Etter frokost – som besto av NAN 3 og grøt for oss begge – så gikk vi inn i feriemodus begge to. Tale fikk hoppe* rundt på stuegulvet og gnage på tresleiva si. Jeg spilte FIFA 12 på playstation og hvelvet meg rundt i sofaen. Så kom jeg i skade for å sjekke epost, og måtte jobbe i 2 minutter som følge av en streng men hyggelig «oppfordring» fra regnskapsavdelingen på jobb. Så da har jeg faktisk jobbet litt i dag, men jeg tror ikke Tale tok skade av det – hun var opptatt med sitt.

Når vi etterhvert skulle spise lunsj fant jeg ut at det var en god idé å la Tale prøve å spise litt selv. Hun må jo lære. Det var ikke en god idé. Og det var definitivt litt tidlig. Jeg ga henne most frukt i en slags pose med tut – «The Purple One». Det er en sånn nymoderne babymat-greie. Uansett – hun fikk holde i den selv, og jeg ble plutselig veldig opptatt av Bonanza på TV 2. Ikke lurt. Når jeg snudde meg hadde hun klart å smøre denne fruktmosen ut over hele ansiktet, hele bordet på IKEA-tronen sin, den flotte gutteaktige strømpebuksa og på gulvet. Men i munnen var det tomt….

Mot slutten av dagen var det tid for å lage middag. Jeg bestemte meg for å kline til, og ville overraske Eva med en kvalitetsmiddag allerede på dag 2 av ferien. Siden Tale var i godt humør og travelt opptatt med å hoppe* rundt på kjøkkengulvet i takt med kaptein Sabeltann som er en farlig mann – bestemte jeg meg for å satse på å koke poteter for første gang siden jeg flyttet sammen med Eva. Og å steke karbonader. For deretter å toppe det hele med å koke opp noen frosne grønnsaker. Middagen ble vellykket den, mye takket være kollega Rune som gjorde meg oppmerksom på at det tar mer enn 20 minutter å koke poteter…

Etter middag forsvant den travle, hardtarbeidende Eva til byen for en slags SPA-behandling. Da var Tale og jeg så heldige å få besøk av dagens helt Rune og yngstesønnen Eirik. Det var godt å få takket ordentlig for at han reddet middagen i dag. Det er utrolig hva små ting kan gjøre for husfredens skyld!

Alt i alt en super dag!

Dagens konklusjon: Ferie!!


Resultat til nå:

Feriedager: 2
Ikke-feriedager: 0

* Tale krabber ikke. Hun inntar krabbestilling, men velger å flytte begge hendene fremover samtidig. Så da ser hun ut som en frosk når hun beveger seg – og høres ut som en hest….

Dag 1: En fantastisk drittdag!

Publisert: 23. april 2012 i Uncategorized

Den første dagen i min drøye tre måneder lange ferie startet tidlig. Seint til å være Tale, men litt for tidlig for meg. Jeg hørte de første lydene fra barnerommet rundt klokka åtte, men jeg valgte så snu meg og vende det andre kinnet til. Klokka halv ni var lydene såpass høye at jeg valgte å slepe meg ut av senga. Prinsessa var smørblid da hun skjønte at det var pappa som skulle ta vare på henne i dag; smilet gikk rundt da jeg løsnet tauverket og tok henne opp fra fengselsenga.

Dagens første utfordring kom da jeg fant ut at Eva ikke hadde lagt frem klær. Og siden vi hadde brukt Rosenborg-kjolen i går, var jeg veldig usikker på hva jeg skulle ta på den lille kroppen. Jeg har jo skjønt at hun ikke kan ha på seg det samme hver dag, så da måtte jeg grave dypt i skuffene der klærne lå pent sammenbrettet med tellekant. Det gjør de ikke lenger. Vi endte da opp med noe hun kunne holde varmen i. (Ja, jeg vet at dersom jeg skal bli en ekte rosa-blogger må jeg legge ut bilde av dagens antrekk, men jeg er ikke helt sikker på om jeg vil bli det enda..)

Frokost til Tale: NAN 3 og grøt
Frokost til pappa: Pizzarester og Pepsi Max

Etter frokost tok jeg telefonsamtalen jeg skrev om i går. Én telefonsamtale ble fort til fem, og man kan si det sånn at jeg brukte vesentlig mer enn det minuttet jeg stipulerte. Deretter gjorde jeg litt husarbeid mens Tale valgte å bruke sin fritid på å gnage på ei tresleiv og genseren sin. Stor stemning!

Så kom det en utfordring som jeg ikke hadde reflektert så mye rundt. Jeg måtte på do. Ordentlig på do. Og sant og si, så var jeg ikke kjempeklar for at Tale skulle kravle rundt doskåla når jeg skulle gjøre mitt fornødende. Snartenkt som jeg er satt jeg Tale i lekegrinda med ei tresleiv i hånda, før jeg satt meg godt til rette på ramma for å bli kvitt gårsdagens middag. La meg si det sånn at jeg hadde akkurat fått ut «forretten»  da jeg hørte tekjelen på kjøkkenet begynne å hyle. Dere vet; sånn god gammeldags tekjele som lager plystrelyd når vannet begynner å koke. Hva skjer? Tale blir litt usikker på hva som skjer på kjøkkenet når pappa er i 2. etasje, og begynner å skrike høylytt for sikkerhets skyld. Så der satt jeg da. På ramma. Med en tekjele som lagde høyere og høyere lyd. Og et barn som lagde høyere og høyere lyd. Det er sjelden jeg har vært så effektiv med dopapiret som da. Effektiv og nøye.

Etter litt om og men gikk vi på butikken for å handle melk, brød og middagsglass til Tale. Når vi først var ute og gikk, fant vi det for godt å stikke innom morfar. Han sto klar med kaffe, vafler og sine sedvanlige gode historier. Mens Tale tok seg en liten pust i bakken ute i vogna, hadde vi en lang og dyp svigerfar/svigersønn samtale – og svigerfar spurte meg om hvordan jeg syntes det var å ha pappapermisjon. Jeg sa det som det var, at dette var noe jeg godt kunne venne meg til. «Ja, men det e itj sikkert det bli vafla her hver dag da», var svaret jeg fikk.

Lunsj Tale: Brødskive med gomme (for første gang – kjempegodt!)
Lunsj pappa: Vafler. Mange vafler. (for 1000000 gang – kjempegodt!)

På vei hjem måtte vi innom butikken igjen for å kjøpe det jeg hadde glemt å kjøpte første gangen. Baby wipes og pepsi Max.Vel hjemme fikk vi koselig og overraskende besøk av kollega Andreas og hans sjarmerende datter Linnéa. Andreas sa han ville stikke innom og se hvordan det gikk, siden jeg hadde hatt permisjon og vært borte fra jobb så lenge. Jeg er usikker på hva han konkluderte med, da svetten silte av meg etter å ha gått den lange og tunge veien hjem fra butikken med full vogn.

Etter det hyggelige besøket tenkte jeg at jeg skulle benytte sjansen til å få ut gårsdagens hovedrett og dessert, siden jeg ble avbrutt av min egen dumhet tidligere på dagen. Denne gangen valgte jeg å ta med meg Tale; stadig med ei tresleiv i hånda. Og mens jeg satt der og gjorde det jeg skulle, så jeg pluselig at Tale satt seg godt til rette ved siden av toalettet og satte igang med det samme som pappa’n sin. Med lyd! Og tro meg; det er noe eget ved å gjennomføre synkroniserte toalettbesøk med sin 10 måneder gamle datter – som forøvrig har en fantastisk evne til å formidle det hun driver med gjennom lydeffekter.

Så var det middag:

Middag Tale: Fiskeboller (det gikk ned først etter at vi hadde satt på Kaptein Sabeltann)
Middag Pappa: Pizzarester og Pepsi Max

Resten av dagen gikk med til avslapping og kos med Tale. Mamma Eva kom slentrende hjem rett før leggetid, og det var nok dagens høydepunkt for vår lille prinsesse. Det var godt å gi mamma en klem etter en travel, pedagogisk korrekt og utviklende dag med pappan sin.

Dagens konklusjon: Defintivt ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 1
Ikke-feriedager: 0

 

Søndag kveld. Dagen før dagen. I morgen braker det løs med første feriedag. Ingen planer. Eller jo; én plan. Og gjett hvem som har lagt den planen! Eva, selvfølgelig. Heldigvis dreier deg seg bare om en telefonsamtale, og forhåpentligvis klarer jeg å få unnagjort den på et lite minutt. Jeg tror jeg skal klare å presse den oppgaven inn mellom all avslappingen. Jeg vil jo nødig miste feriefølelsen allerede første permisjonsdag!

Helt siden fredag har jeg gått og kjent på forventningspresset som følger med det å være en anerkjent populærvitenskapelig fremtredende blogger. Jeg må si at jeg føler med Emilie og Caroline. Bransjen er tøff; ingen tvil om det. Skal man vinne blogg-awards og nå førstesiden på Se & Hør, subsidiæert Her & Nå man klare minst ett blogginnlegg hver dag. Det har jeg allerede bevist at jeg ikke kommer til å klare, og har dermed senket mitt egen forventningspress. Og dermed lagt til rette for en ferie med færre oppgaver. Og slått fra meg muligheten for å vinne blogg-awards.

Er jeg klar for pappapermisjon? Ja! Jeg hadde syretesten i dag tidlig. Lørdag fikk vi besøk av min kjære nevø, og vi brukte kvelden til å moppe smågodt og spille FIFA 12 på Playstation. Tolvåringen knuste meg selvsagt….. I dag tidlig klokken 07:30 bestemte både Tale og fetter’n hennes seg for å stå opp. Og Eva bestemte seg for å ikke stå opp. Da måtte en overmoden, permisjonsklar, lovende og ung Bjørn trå til. Vi var ferdige med morgenstell og frokost klokken 09:00 – og klare for en ny runde med FIFA 12. Tale fikk lov til å se på fotballkampene fra gulvnivå, og var strålende fornøyd med det.

I helgen har jeg forresten avtalt og satt av tid til et pappalattetreff i sentrum. Én erfaren og to mindre erfarne fedre skal møtes for erfaringsutveksling og konversasjon. Jeg ser frem til å få førstehånds erfaring med det Eva har drevet med det siste året… Det vil si; jeg legger opp til å droppe shoppingen – det hadde blitt for travelt…

Jeg har som nevnt bestemt meg for å gå svært analytisk til verks når jeg nå i løpet av de neste tre månedene skal forske på hvorvidt pappapermisjon er noenlunde det samme som ferie eller ikke. Jeg har valgt en anerkjent metodikk utviklet av en av nåtidens fremste statistikere. Alle dager i permisjonen skal vurderes, og konkluderes med enten «feriedag» eller «ikke-feriedag». Så teller vi opp 6. august, og ser i hvor stor grad pappapermisjon er ferie. Jeg velger å ikke gå mer i detalj i metodikken av hensyn til mine lesere (jeg tenker på dere!).

Jeg gleder meg til å starte ferien i morgen. Den eneste lille nedturen er vel kanskje at jeg sannsynligvis må spille FIFA 12 alene i morgen tidlig klokken 09:00, men ellers ligger alt til rette for en super dag! Så gjelder det å huske den telefonsamtalen, da….

Tre innlegg på tre dager….

Publisert: 19. april 2012 i Uncategorized

… skulle tro jeg har blitt en slags rosa-blogger. Eller; jeg er redd for det. Jeg mener å huske at det til og med kom et par slengkommentarer om det på jobben i dag. Men; det er ikke så rart at jeg er litt ivrig på å oppdatere bloggen. Jeg skjønner at Emilie (http://www.voeblogg.no/) og Caroline (http://fotballfrue.no/) oppdaterer bloggene sine hele tiden – man blir jo fort revet med. Jeg har faktisk hatt 300 treff på denne bloggen på bare tre dager. Solbrillesmilefjææs. Jeg tipper at det ikke går mange ukene før Se & Hør prøver å selge agurknytt nummeret av bladet sitt med overskriften «Blogg-kongen og hans to prinsesser: Bjørn, Emilie og Caroline».

Min prinsesse er imidlertid Tale. Og dronninga er jo da nødvendigvis være Tale sin mor. Og i dag matet dronninga prinsessa som satt på sin hvite IKEA-trone da jeg kom hjem. Fisk. Stakkars jente. Selve matinga gikk greit, men da vi omsider skulle legge prinsessa i nystrøket sengetøy kom reaksjonen. Hun lå jo nærmest å rykket i senga. Det er jo begrenset hvor mye rykking hun får til da, for hun er tjoret godt fast i senga. Uansett; hun skrek så mye at vi måtte ta henne opp. Og heldigvis var det mamma’n som kom til unnsetning og bandt løs Tale, før ikke før var hun kommet opp av senga – så kastet hun opp. I hånda til dronninga. I hånda! Det er bare en mor som aktivt prøver å fange spy med hånda. Det gjør ikke pappa’n her i huset i alle fall. Da lar vi det heller gå ut over gulvet, så vasker «vi» det opp etterpå..

Årsak til oppkast: Innbildt fisk- og skalldyrallergi. Arvet fra sin far. Eva mener selvsagt at det ikke er mulig å arve en innbildt allergi, men beviset fikk vi altså i dag. Jeg hadde den siste av to dager med prosjektgruppa mi i dag – før pappapermisjonen altså.. og vi hadde leid møterom på et hotell i byen. Jeg varslet hotellet tidlig på dagen om at jeg hadde innbildt fisk- og skalldyrallergi. «Ah.. så du liker ikke fisk?» sa damen i resepsjonen. Jeg nikket, og hun fulgte opp med følgende spørsmål «… men kjøtt går bra?«. Da sa jeg som sant var; at så lenge maten ikke har levd i vann så er det greit. Det er første gang jeg har fått en resepsjonist til å få latterkrampe… Med andre ord: Både Tale og jeg har hatt en allergi-opplevelse i dag. Det er neppe tilfeldig. Hun har arvet det fra sin far.

Siste dag med gjengen på jobb i morgen. Vi feirer med burger til lunsj. Som vanlig. Det er fredag!

Myk overgang…

Publisert: 18. april 2012 i Uncategorized

Med bare tre dager igjen av arbeidslivet på denne siden av sommeren mente jeg at det var fornuftig å prøve en myk overgang til min nye tilværelse som temporær alenepappa på dagtid. Eva (fremdeles samboer’n) hadde bestilt seg time hos frisøren klokka 16:30 i dag, og siden jeg hadde møte med prosjektgruppa mi i sentrum mente hele familien at det var en god idé at jeg skulle overta foreldreansvaret for øyenstenen rundt klokka fire.

Halv fire ringte telefonen og jentene mine var på plass. Eva kan være litt for effektiv i blant. Da måtte jeg forlate min hardtarbeidende og engasjerte prosjektgruppe og rusle ut for å få instruksjoner av ‘a mor. Jeg klarte såvidt å få med meg når Tale skulle ha mat og at Eva hadde en mammalatte-date på kvelden før hun strenet fjong og nypynta bortover Bakklandets solfylte gater. Tale og jeg returnerte tilbake til møtet og prøvde oss på en slags oppsummering i fellesskap. Med varierende hell. Heldigvis er det en slags sjarm over Tale sitt tomme blikk og vimsete vesen, så de fleste forlot møterommet med et smil om munnen.

Så var det plutselig bare Tale og meg. Alene. I sentrum. Hva gjør man når man er alene med et spedbarn i vogn? Går tur selvfølgelig! Alle går jo tur. Så da gikk vi tur da. Bortover Bakklandets solfylte gater. Jeg er ikke skapt for å gå tur; det ble kjedelig etter cirka 10 minutter – og til alt overmål sovnet Tale! Og etter det jeg har fortsått skal hun sove cirka en time på ettermiddagen (ikke spør meg hvorfor), så da måtte jeg finne på noe i mellomtiden. Clas Ohlsson selvfølgelig!! Det ble førti minutter på gubbdagis – en sann fryd!

Så var det hjem til mating, skifting, bading, mating, tannpuss og senga! (Jeg snakker om Tale, ja). Overraskende nok var det ikke noe middag til meg hjemme, så da ble det rosinboller i dag. Godt det også!

I nevnte prosjektgruppe er det enorme mengder med kompetanse og erfaring når det gjelder barn. Jeg passer på å bruke kollegene mine aktivt for å lære mer om hvordan pappapermisjonen kan gjennomføres på en god og trygg måte.  De oser av gode, velmenende ord – og de deler villig vekk.

Som om ikke det var nok, så er det faktisk tre av oss som har fått barn noenlunde samtidig – faktisk innenfor 16 dager i juni i fjor. Og da blir det jo gjerne sånn at man snakker om barna sine. Og sammenlikner. Selv om man liksom ikke skal gjøre det. Ikke lurt. Og i alle fall ikke lurt hvis man er pappan til Tale! En av de andre barna har fått åtte tenner. Tale har knapt fått to. Det tredje barnet klarer snart å gå. Tale er så bedagelig anlagt at hun har sluttet å snu seg fra rygg til mage. Jeg synes i det hele tatt hun likner mer og mer på meg. Det er i det minste godt at hun har sjarm. Et tomt blikk og vimsete vesen altså.

Alt i alt en arbeidsdag i dag, men jeg kjente at feriefølelsen kom da jeg sto og så på hørselsvern med integrert FM-radio på Clas Ohlsson i dag.

Forberedelsene er i gang!

Publisert: 17. april 2012 i Uncategorized

Nå er det bare tre arbeidsdager igjen på jobb (eller morroland som svigers kaller det), så braker det løs med pappapermisjon. Jeg ser frem til late dager med dattera – Tale Sofie – mens mamma (min vakre, skjønne og flinke Eva) strever på jobb langt oppe i kalde Nord-Trøndelag. I den forbindelse har jeg opprettet en blogg. Noe må jeg jo ha å gjøre når jeg tusler hjemme i Jakobsgrenda (populært kalt «grenda» på folkemunne), og da synes jeg blogg var en god idé. Det kan gjøres fra sofaen. Og på PC’en. Passer meg perfekt. Og det kan jeg selvfølgelig gjøre mens Tale leker fredelig på gulvet, eller på kveldstid når Eva er opptatt med damegreier. (Akkurat nå: Frustrerte fruer / Grey’s Anatomy).

Hensikten med denne bloggen er i all hovedsak forskning. Og mitt enorme eksponeringsbehov, selvfølgelig. Det har seg nemlig slik at jeg har – og har hatt – diskusjoner med kvinner om det å være i permisjon for å passe på sine egne barn. Alle mulige slags kvinner. Tykke kvinner, tynne kvinner, pene kvinner og mindre pene vinner. Det disse kvinnene har til felles er at de mener at mammapermisjon ikke er det samme som ferie. De kan for eksempel finne på å si: «Bare vent til det er din tur, Bjørn! Da kommer du ikke til å si at du har / har hatt ferie!». Det skal vi finne ut nå. Jeg har pappapermisjon fra 23. april til 5. august – og jeg skal – basert på egenopplevd forskning på høyt nivå – finne ut om pappapermisjon er det samme som ferie eller ikke. Og det skal dokumenteres på denne bloggen, til alle kommarytteres forlystelse! Jeg føler meg foreløpig trygg på at jeg har rett – pappapermisjon er det samme som ferie – men konklusjonen kommer først i midten av august!

Tale og jeg er godt igang med å planlegge pappapermisjonen. Vi har gitt mamma (altså Tale sin mor) klar beskjed om at hun ikke får lov til å planlegge hva vi skal gjøre i permisjonen. Det vil si at hun ikke får lov til å komme med slengbemerkninger som «Kanskje dere skal dra i pirbadet i morgen?» eller «Har dere lyst til å handle i morgen?» på vei ut døra på vei til jobb. Vi står helt fritt til å gjøre akkurat det vi vil. Nesten. Etter at Eva har hatt middagen klar på bordet når far har kommet hjem fra arbeidet det siste året, så vet jeg at det ligger en forventning om at hun får den samme servicen. For husfredens skyld (og fordi jeg elsker deg, Eva) så skal Tale og jeg prøve å få laget noe mat til du kommer hjem fra jobb – nesten hver dag. Men vi lover ikke varm mat, og det er vi (hovedsaklig Tale) som skal bestemme hva vi skal ha!

Andre ting som foreløpig er planlagt:

  • En tur til Spania sammen med mamma i slutten av april
  • Ettårskontroll på Charlottenlund helsestasjon 21. juni – ikke overraskende er det på ettårsdagen til Tale
  • Bursdagsfeiring for Tale (med god hjelp fra mamma’n – det får vi ikke lov til å arrangere alene)
  • Pappalatte-tur til sentrum minst én dag i løpet av permisjonen

 

Det blir tøft å få til alt dette i løpet av tre korte måneder, men jeg klarer kanskje å få presset inn en aktivitet til eller to – og allikevel sitte igjen med feriefølelsen i løpet av august. Forslag til aktiviteter mottas med takk.

/BjørnK