Dag 6 & 7: España

Publisert: 29. april 2012 i Uncategorized

Den sjette og sjuende dagen i pappapermisjonen min var vel strengt tatt ikke permisjonsdager, siden min tilkomne hustru også var hjemme. Helg. Og – til tross for fem flotte feriedager så langt – et kjærkomment avbrekk i min tilværelse som aleneforelder, hovedforsørger og gressenkemann. Selv om Eva har fri, så føler jeg faktisk et ekstra ansvar siden jeg er i permisjon. Det er tross alt jeg som nå har hovedoversikten på bæsjerytmen til Tale, hvor mye hun drikker, hvor stor bleiebeholdningen er og hvor mange milliliter melk hun drikker til enhver tid. Med andre ord: Jeg har kontroll på rutinene. Det er papparutiner som gjelder nå!

Rutinene kunne vi imidlertid vinke farvel til når klokka ringte på lørdag morgen. Feil. Når klokka ringte natt til lørdag. 03:15 klarte jeg å tyde på mobilen, samtidig som jeg fikk se det trøtte morratrynet mitt. Det var ikke pent – og jeg sender mine varmeste tanker og kondolanser til Eva som har levd med morratrynet med stålånden i godt og vel fem år. Og skal forhåpentligvis våkne ved siden av dette spetakkelet resten av livet. Hvorfor så jeg mitt eget ansikt i mobilen? Godt spørsmål! Jeg har nemlig slått på ansiktsgjenkjenning isteden for kodelås på mobilen. (Det e ein ny androooooid-funksjon for dæm innvidde – teknogeeksolbrillesmilefjæææs). Ikke lurt. Dårlig start på dagen.

Hvem gidder å stå opp klokka 03:15 på natta? Jo, det er grådige og gniende småbarnsfamilier som skal reise til Spania med den billigste flyturen som var å oppdrive. Og den gikk jaggu klokka 06:00 lørdag 28. april fra Værnes lufthavn til Alicante. Og når drosjebilen kommer klokka fire på natta, måtte vi opp kvart over tre. Eva skal jo ha sine sedvanlige tre kvarter på badet for å fiffe seg opp på både den ene og andre måten, mens jeg måtte ta meg av prinsessa og meg selv. Ikke overraskende hadde den framsynte pyntedokka lagt frem klær til dattera si kvelden i forveien, så både påkledning og foring gikk som en drøm. Tale var ikke overraskende smørblid – til tross for at hun hadde blitt vekt fem timer tidligere enn vanlig. Det skulle riktignok straffe seg.

Vi hadde planer om at Tale skulle sove på vei til flyplassen. Det hadde ikke hun planer om. Snarere tvert imot. Hun brukte tiden til å sjarmere fin-trønderen av en drosjesjåfør med sitt tomme blikk og uforstående prating. Både Eva og jeg var stille og hørte på den intetsigende samtalen mellom Tale og drosjesjåføren, mens vi i vårt stille sinn gruet oss til fire og en halv times flytur med en hyperaktiv datter som ikke hadde fått nok søvn.

Vel fremme på Trondheim lufthavn – Værnes – måtte vi begynne å sortere ut hvilke kolli som skulle sendes som vanlig bagasje, spesialbagasje og håndbagasje. Vi hadde så mange kolli at jeg ikke fikk skrevet ut nok bagasjelapper på innsjekkingsautomaten, så da måtte jeg ta med meg alt pikkpakket og finne den ene representanten fra Norwegian som hadde nattevakt. Heldigvis hadde hun ikke pause, og kunne hjelpe oss med å skrive ut et par ekstra bagasjelapper. Deretter sto vi i kø for å sende bagasjen, så sto vi i kø for å sende spesialbagasjen og til slutt i kø for å komme igjennom sikkerhetskontrollen (der jeg selvfølgelig ble tatt ut i tilfeldig kontroll, og Eva ble fratatt spriten sin).

Vel inne i «sikker sone» fant vi oss heldigvis et bord og en barnestol blant alle pensjonistene som skulle sørover. Det er forøvrig noen herlige typer. Damene har høyt hår, mens mennene har noen hvite fjon her og der. Primært i ørene og nesa. Så reiser de med golfkøller og/eller sykler. Spesialbagasje. Jeg er sikker på at det er mer spesialbagasje enn vanlig bagasje på pensjonistekspressen til Alicante. Men; rett skal være rett – det var et par andre barnefamilier på permisjonstur på flyet også. De hadde i alle fall barn som var på Tale sin alder. Men de var bedre utvikla. Og de hadde ikke ADHD.

Etter en liten halvtime i lufta hadde nemlig Tale fått nok, og satte igang spetakkelet med hyling, roping og skriking. Ikke så rart kanskje, hun var forholdsvis trøtt – men det må da søren døtte meg være mulig å vise litt respekt for medpassasjerene og foreldrene sine. Men neida, Tale tenkte selvsagt bare på seg selv. Vi prøvde selvsagt å leke med ‘a, prate, dulle, vugge og kose. Det hjalp ikke nevneverdig, Til slutt hadde jeg blitt så lei av oppførselen til dattera mi, at jeg tok henne med på en vandring ned midtgangen i flyet – i håp om at hun skulle bli forlegen når jeg viste frem hvem som sto for alt bråket til de andre passasjerene. Hun ble stille, men satt bare på armen min med store øyne og åpen munn – uten å vise så mye som et snev av anger. Vel tilbake i setet ga jeg barnet til moren, som etter noen minutter på magisk vis klare å få henne til å sove i fanget sitt. Det har ikke skjedd siden Tale var en drøy måned gammel, og jeg aner ikke hvordan hun fikk det til.

Tale sov i tre kvarter og var heldigvis smørblid når hun våknet. De siste to timene av flyturen brukte hun til å sjarmere passasjerene som satt rundt oss. Barnehagetanten fra Trolla barnehage som satt bak oss. Bestemora som hadde enveisbillett til Alicante som satt ved siden av oss. Og sykkelfamilien som satt foran oss. I tillegg til flyvertinna som skulle feire 17. mai i Torrevieja i år. Det er utrolig hvor mange forskjellige mennesker man snakker med når man er fanget på et lite område med mye folk sammen med et spedbarn som nekter å sitte rolig. Den siste timen av flyturen måtte jeg stå, for Tale ville ha setet mitt. Da vi endelig landet i Alicante tjue minutter etter rutetid var jeg våt av svette, fremdeles stressa av å ha med familien og hundre kolli bagasje på tur – men likefullt lettet over at flyturen tross alt hadde gått greit.

Så skulle jeg samle sammen håndbagasje, bagasje, spesialbagasje, barn og en samboer med all mulig slags bagasje – og gå til leiebilkontoret. Også når det gjelder leiebil har vi karret oss til det billigste vi fant, og det var selvsagt det leiebilselskapet som hadde lengst kø. For å spare enda mer penger hadde vi selvsagt ikke bestilt GPS heller. Tabbe. Selv med en forholdsvis god vei beskrivelse klarte vi å forville oss ut på en av Spanias mange motorveier, og fant til slutt ikke veien til huse vi hadde leid. Og heller ikke tilbake til flyplassen. Etter å ha kjørt å godt og vel halvannen time kom vi endelig frem til huset. Hvis jeg skal klare å trekke frem én positiv ting fra den bilturen må det være at Tale sov. Men det er det eneste.

Etter å ha utforsket nærområdet litt, handlet og gått rundt i svime var tiden kommet for å legge Tale. Det skulle vise seg å bli en større utfordring enn vanlig. Prinsessa ble livredd da vi la henne ned i barnesenga, som for anledningen hadde et voldsomt fargesprakende sengetøy og var – ikke overraskende – i andre omgivelser enn det er vanligvis. Hun skreik som om hun hadde sett pappa med dameklær, og vi brukte en liten time på å få henne til å sove. Ikke lenge etterpå la et utslitt kongepar seg også.

Dagens konklusjon (Dag 6): Absolutt ikke i nærheten av ferie.

Klokken 07:15 startet dagen med hyling fra barnerommet, og mamma Eva var rask på føttene og tok seg av gullet sitt. Jeg sov videre, og kan dessverre ikke referere hva som skjedde før klokken ti. Da gikk nemlig morratrynet og stålånden inn på badet for å slenge på litt deodorant, klær, kontaktlinser og solbriller. Ti minutter senere gikk verdens vakreste mann – hvis man ser bort ifra den sjarmerende ølmagen – ut fra badet igjen.

Resten av dagen gikk med til avslapping og utpakking. Pluss en liten rusletur til den spanske småbyen Los Montesinos – der målet var å ta ut noen gærninger i minibanken. Det endte med at VISA-kortet til ‘a mor ble slukt at den slemme, spanske minibanken. Og at Eva var lettere enervert i noen minutter etterpå. Heldigvis får vi barnetrygden inn på en annen konto, så vi har i det minste penger til øl og vin. Og melk.

Så her sitter jeg, da. I spania. Med en kald San Miguel i hånda. Ferie. Definitivt ferie.

Dagens konklusjon (Dag 7): 22 grader i skyggen. Og endelig avslappet igjen.


Resultat til nå:

Feriedager: 6
Ikke-feriedager: 1

PS! Når vi nå er i Spania har vi slått på alarmen, varslet naboene om at vi er borte – samt avtalt med en oppsynsmann om at han skal stikke innom og se til både huset og vaktbikkjene våre daglig. Vi bor på Heimdal i et falleferdig hus på ei gjørmete tomt, og har tatt med oss alt av verdi til Spania.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s