Dag 13: Å lage en piñata av gulp i Torrevieja

Publisert: 5. mai 2012 i Uncategorized

Det hele startet i natt. Avkommet var urolig, og våknet med jevne mellomrom – ga fra seg en ulyd eller to – og sovnet igjen. Og hver gang tror foreldrene at det går over. Det blir på mange måter som når du hører en rar lyd fra motoren på en bil når du er ute å kjører; og den forsvinner igjen. Da tror du – eller i alle fall håper – at det bare var noe forbigående, og at det fikser seg selv. Det gjør ikke det vet du. Heller ikke med små barn som har en dårlig natts søvn. Så disse ulydene kom fra barnerommet hele kvelden og natta, før det kulminerte i et slags ramaskrik en gang midt på natta. Samboer Eva vekte meg og gjorde meg oppmerksom på to ting. Ramaskriket fra barnerommet. Og at hun hadde bursdag. Så da var jeg pent nødt til å ta på meg pappapermisjon-hatten og gå inn på barnerommet for å være den empatiske, trøstende klippen jeg tross alt er. Bare ikke midt på natta.

Til alt overmål bestemte Tale seg for å stå opp klokka sju. Eva og jeg bestemte at hun skulle stå opp ti på halv åtte. Så da var vi så heldige at vi fikk høre på en fremføring av Tale i knappe tjue minutter. Og siden Eva og jeg hadde en sånn dyp psykologisk føleri-samtale om parforholdet ut i de sene nattetimer kvelden før, var vi ikke spesielt ivrige på å starte dagen klokka sju. Eller halv åtte. Eller åtte. Men; som jeg etterhvert har skjønt nå – så må man opp tidlig når man har små barn.

Vi hadde bestemt oss for å dra til Spanias kulturelle og historiske hovedstad i dag; Torrevieja. Den norske enklaven. Turistmekka. Nydelig. Etter en lang frokost og høytidelig gaveoverrekkelse satte vi oss i bilen og kjørte inn til byen. Tale var ikke helt fornøyd, og passet på å gi beskjed om det mens vi satt i bilen. Vel fremme kjørte vi inn i det første og beste parkeringshuset vi fant. Ikke lurt. Faktisk ganske dumt. Det viste seg nemlig at det var Spanias trangeste parkeringshus, og kun tilrettelagt for elbiler av merket «Buddy». Vi kom oss velberget inn – og ut – på ti minutter. Heldigvis uten å måtte betale 12000 kroner i egenandel på leiebilen.

Etter å ha parkert fikk vi lempet Tale over i vogna si og ruslet litt i gatene med det historiske suset. Det likte hun ikke. Tale, altså. Og hun passet på å si ifra. Vi prøvde vann. Vi prøvde smokk. Vi prøvde pledd. Vi prøvde med strømpebukse. Uten strømpebukse. Inne i butikker. Ute. I sola. I skyggen. Til slutt tok jeg henne på armen, og da var hun strålende fornøyd. Det var jeg også. I ti minutter. For jeg har ærlig talt ikke trent mye styrke i mitt liv. Det burde jeg ha gjort. Før jeg fikk barn. Som bare vil sitte på armen.

Smått om sen satt vi oss ned for å spise bursdagslunsj. Tale fikk sågar sin egen stol, og var tilsynelatende strålende fornøyd. Mamma Eva hadde laget brødskive med Filadelfiaost som pappa fikk æren av å servere hennes høyhet. Hun spiste en god del før den sedvanlige hostingen kom. Det såkalte forvarselet. Så brakk hun seg én gang. Hostet. Brakk seg én gang til. Og i min villfarelse og ønsket om ikke å forstyrre gjestene på nabobordene tok jeg hånden min under haka til Tale. Akkurat tidsnok til å kjenne at den fyltes med noe varmt og vått. Og hva gjør man da? Når man sitter med gulp og en halvtygd brødskive i hendene? Da finner man frem fire våtservietter som man på finurlig vis legger over og rundt det som har kommet ut av prinsessa, og på magisk vis klarer å lage en slags piñata som ikke lekker. Et par minutter senere satt hun med ryggen til meg, og ga ikke noe forvarsel. Og dekorerte hellene rundt bordet vårt…

Etter lunsj skulle vi rusle litt til i byen for å få med oss den mer kulturelle biten. Blant annet gateselgere som solgte vesker, solbriller og smykker. Kjente merkevarer til en helt utrolig billig penge! Det likte ikke Tale. Vi prøvde vann. Vi prøvde smokk. Vi prøvde pledd. Vi prøvde med strømpebukse. Uten strømpebukse. Inne i butikker. Ute. I sola. I skyggen. Men til slutt sovnet hun. Og du fredens skaper hvor deilig det var! Da benyttet mor og far – som tross alt var ganske slitne etter en natt med få timer søvn – muligheten til å sette seg ned å slappe av. Med vin og kaffe.

Når Tale hadde ligget lenge nok på lading dro vi hjem igjen. Da ble det middag, bading og kveldsmat – i riktig rekkefølge denne gangen – før vi fikk slengt henne i seng ti minutter før leggetid. Siden da har vi kost oss med biff og jordbær. Med godt drikke til. Ute. I drøye 20 grader. En fin avslutning på bursdagen til kjæresten min.

Dagens konklusjon: Har du noen gang hørt om noen som drar på jobbtur til Torrevieja? Ferie – med et nødskrik!

PS! Til de av dere som lurer på hva Eva fikk i bursdagsgave; hun fikk hårbørste og kam til bruk på små barn av Tale og konsertbilletter av meg.


Resultat til nå:

Feriedager: 12
Ikke-feriedager: 1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s