Dag 19 & 20: IBUX og baking av lillebror

Publisert: 12. mai 2012 i Uncategorized

Det er noe eget ved å se sin egen datter leke med ei pilleeske. Det gjorde Tale i går da jeg tuslet inn på badet etter å ha stått opp rundt klokka halv ni. Og hun var glad. Kjempeblid. Strålende fornøyd med å få gnage litt på esken med smertestillende. Mamma Eva hadde valgt å gi Tale et par brett med piller i håp om å oppnå et mer smidig morgenstell, og det var helt tydelig at hun hadde klart! IBUX hjelper ved bleieskift lærte vi i går, altså.

Farmor og Eva hadde bestemt seg for at fredagen skulle vies til shoppingens spenning og gleder. Farfar var kartleser og jeg var sjåfør, i det vi (selvfølgelig) fant veien til et eller annet kjøpesenter i Murcia på første forsøk. El Corte Ingles. Tre etasjer á 500 kvadratmeter med dameklær, sko og vesker. Ikke rart Tale var muggen. Hun var rett og slett grinete, og ikke veldig fornøyd med at vi hadde stroppet henne godt fast i vogna og ruslet opp og ned mellom hyllene med kvinne-heroin.

Hun var faktisk så grinete at vi til slutt måtte ta henne opp av vogna. Etter å ha pludret litt med farfar bestemte hun seg for at det var på gulvet hun ville være. Og bare på gulvet. Og da fikk hun selvfølgelig lov til det. Av farfar. Og etter et lite kvarters slalåm på alle fire mellom butikkhyller og utstillingsdokkene så Tale ut som en gategutt fra Bangladesh. Blir nok ei guttejente dette. Hun så i alle fall sånn ut.

Etterhvert ble Tale trøtt, og var klar for å sove litt. Trodde vi. Så farfar og pappa tjoret den stakkars jenta godt fast i vogna, og la jenta ned i liggestilling. Putta inn smokken, og Tale spyttet den ut igjen. Så satte vi kursen ut av kjøpesenteret, og ned en eller annen gate i nærheten. I sola. I varmen. Det var faktisk drøye 30 grader. Med det resultat at Tale ble ganske rolig. Og når vi ikke ga henne så mye vann heller, ble hun enda slappere. Hun lå å slumret i vogna en drøy halvtime; men hadde ikke sovet et sekund på turen vi gikk.

En times tid senere gjorde vi et nytt forsøk, men da bestemte vi oss for å gå tur i parkeringskjelleren på kjøpesenteret – i håp om at Tale skulle sovne til lukten av eksos og dårlig spansk musikk som gikk sin seiersgang over høyttaleranlegget. Etter å ha telt alle 1013 parkeringsplassene i fire forskjellige farge-soner ga vi opp, og gikk opp til farmor og Eva som fremdeles sto å så på de samme veskene som når vi hadde startet turen.

Ikke lenge etterpå bestemte vi oss for å kjøre hjemover, og da vi gløttet ned i vogna for å se hvordan det sto til med prinsessa hadde hun selvfølgelig sovnet….

Vi var hjemme klokken sju, men siden gatebarnet fra Bangladesh trengte et grundig bad fikk vi henne ikke i seng før litt over klokka åtte. Da sov hun til gjengjeld godt.

Dagens konklusjon (dag 19): Ferie, selvfølgelig!

Dag 20. Rundt tall. Merkedag. Tid for selvrefleksjon og ettertanke. Oppsummering av pappapermisjonen så langt. Det er vel strengt tatt ikke så vanskelig, for det har tross alt gått veldig greit. Og jeg mener at jeg – så langt – har ordene mine i behold når jeg skriver at det er ferie. Hvorfor? Selvsagt fordi Tale er snill, men kanskje mest av alt fordi jeg er en eksepsjonelt god pappa. Jeg er flink på alle mulige måter. Unik. Men nok selvrefleksjon..

For min del startet denne dagen klokken 08:45 med at farfar kom fortvilet inn på soverommet vårt iført kun shorts og bustete hår. Han nærmest beklaget seg over at han ikke hadde våknet tidligere, før han raskt etterlyste Tale. Hun var på badet med mamma og fikk stell, trøst og omsorg. Uten smertestillende denne gangen. Farfar tok med seg Tale, slik at pappa kunne sove videre og mamma kunne fjonge og forfine seg.

Når jeg etterhvert kom meg opp av senga måtte jeg sette meg i bilen for å kjøre til flyplassen igjen. Denne gangen var det svigerforeldrene som skulle hentes. Tale sin mormor og morfar, altså. Farmor, farfar og mamma ble igjen hjemme for å fortsette den pedagogiske korrekte og ortopediske utviklingen til Tale. Jeg fant svigers blant britiske utdrikningslag og trønderske pensjonister i ankomsthallen, og fikk loset de trygt inn i bilen. Det var tydelig at svigerfar var glad for endelig å ha kommet seg til Syden, for det første han gjorde var å jekke en pils. I bilen. I parkeringshuset. På flyplassen.Jeg minte han på at dette ikke var en tradisjonell chartertur, men jeg fikk bare et tomt blikk tilbake. Det tydelig hvem Tale slekter på.

Vel fremme i huset var storfamilien samlet. Fire stykk besteforeldre, to foreldre – og midtpunktet. Prinsessa. Tale. Og tro meg; det er ikke en dårlig idé å være seks voksne til å ta vare på ett spedbarn. Spesielt ikke når man har pappapermisjon. Og har et slags hovedansvar. Det gjelder å legge til rette for at det ikke skal bli for travelt, og det føler jeg på mange måter at jeg har klart nå. Seks voksne per barn viser seg å være ideelt.

Resten av dagen ble benyttet til å slikke sol, bade, spise og drikke. Mot slutten av dagen bestemte imidlertid farfar til å synge litt sammen med Tale, og når de fikk øye på mamma og pappa som ga hverandre en klem – sang de likegodt en ny versjon av «Bake kake søte»:

Bake bake lillebror,
nå er Tale veldig stor,
ikke vent – gjør det nå,
så Tale en liten bror kan få!

Tale la seg for en gangs skyld til rett tid i dag, og da satt morfar fremdeles og drakk øl sammen med de andre voksne. Det er sånn pappapermisjoner skal være. Akkurat sånn!

Dagens konklusjon (dag 20): Seks voksne per barn. Ferie.


Resultat til nå:

Feriedager: 19
Ikke-feriedager: 1

kommentarer
  1. aina sier:

    : )

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s