Dag 27 & 28: Min datter, reptilbarnet!

Publisert: 20. mai 2012 i Uncategorized

Måten Tale sovnet på dag 26 er verdt en liten kommentar. Hun var nemlig ganske urolig da vi la henne, og den høyteknologiske babycallen formidlet romsterings- og stønne-lyder over en lav sko ut i bakgården. Da det etterhvert ble urovekkende stille gikk den ansvarlige pappaen inn på soverommet for å se til prinsessa. Da viste det seg at hun – må mirakuløst vist – hadde klart å sette seg opp i senga, lagt hodet mellom bena for deretter å skyve bena tilbake der hodet hadde ligget noen sekunder tidligere. Fra rygg til mage ved å brette kroppen der, altså. Og alt dette til tross for at hun er tjoret godt fast til senga inni en slags pose. Hvordan det er mulig fatter jeg ikke, men det forklarer alle lydene vi hørte. Så i natt sov hun en hel natt på magen for første gang i sitt liv.

Både Tale og jeg startet dagen brått av at mamma Eva med ett satt seg opp i senga og spurte – med relativt høy stemme så tidlig på morgenen – om ikke jeg skulle kjøre foreldrene hennes til flyplassen snart. Hun var tydelig ivrig på å få siste rest av besteforeldre ut av feriehuset. Halvveis våken og halvveis i søvne kunne jeg med rolig stemme informere henne om at det var enda 20 minutter til vi skulle kjøre. Mormor og morfar skulle nemlig ta helseekspressens formiddagsfly fra Alicante til St. Olavs. Klokka var forøvrig 07:40. Tale våknet selvsagt og var veldig forvirret over å se at foreldrene var våken når hun våknet. Vanligvis tar det jo en time eller to før hun klarer å få liv i oss med den slitsomme hylingen og skrikingen sin.

Mamma og Tale tok morgenstellet mens jeg gikk på badet for å freshe meg opp. Jeg skulle tross alt på bytur. Til Alicante. Jeg spanderte sågar litt varmtvann og tok meg en dusj i anledning utflukten. Da jeg kom ut av soverommet (dere husker sikkert at vi har bad tilknyttet soverommet), fant jeg – ikke overraskende – mormor og morfar på trappa, med kofferter, olabukse og trønderjakker på (trøndere har alltid med seg allværsjakker; uansett hvor de er). Eva hadde bedt meg spørre om de hadde husket alt. Tannbørste? Check! Badetøy? Check! Skinken som lå i kjøleskapet? Check! Teleskopisk skoskje? Check! Saks i håndbagasjen?* Check! Jeg fikk stablet de – og all bagasjen – inn i bilen og senere på flyet.

Jeg var tilbake hos Eva og Tale rundt klokka 10, og da var de godt igang med å myse på sola fra henholdsvis en solseng og et plaskebasseng uten vann. Etter å ha fått i meg litt mat, var jeg på vei ut for å legge meg godt til rette i sola – men da hadde jentene bestemt seg for å gå inn. For å sove. Formiddagslur. Begge to. Og de gjorde de. I drøye to timer. Den tiden brukte jeg godt; nemlig til å gjøre ingenting.

Etter lunsj var Tale såpass grinete at vi prøvde det meste for å blidgjøre henne. Hun fikk vann. Det hjalp ikke. Juice. Det hjalp i ett minutt. Så hjalp det ikke lenger. Så kledde vi av henne. Det hjalp ikke. Deretter kledde vi på henne. Da ble det ramaskrik og nærmest en kjernefysisk nedsmelting, så det hjalp altså ikke heller. Da var gode råd dyre, og som en siste utvei la vi henne ned i vogna, ga henne smokk og koseklut. Det hjalp. Med en gang. Hun sovnet før vi hadde rukket å sette fra oss vogna på det mørke, kalde rommet hun liker å sove i.

Og hva tror dere Eva skulle da? Legge seg på sofaen litt. Det gjorde hun. Og sovnet. Fort. Da innså jeg at det tydeligvis var soving som var greia denne dagen, så jeg la meg nedpå litt jeg også. To timer senere våknet både jeg og Eva av at Tale hadde begynt å småprate litt inne på rommet sitt. Og det var like før leggetid for Tale, så da ga vi henne middag, kveldsmat et raskt bad og tannpuss før vi la henne ned igjen. Og hun sovnet like fort for tredje gang samme dag. Det er uvanlig kost etter at vi kom til Spania.

Dagens konklusjon: Avslapping. Soving. Ferie!

* De ble selvfølgelig stoppet i sikkerhetskontrollen på grunn av saksen de hadde i håndbagasjen, men morfar kunne informere om følgende per sms senere på kvelden:

Sikkerhetskontrollen ble veldig interessert i en saks som mormor hadde lagt i mappen min selvfølgelig. Men mitt uskyldige, gode ansikt reddet oss.

Dag 28 – fjerde søndag i pappapermisjonen – startet ikke før 08:45. Tale hadde tydeligvis ikke fått nok søvn dagen før, og sov frempå. Det er tross alt hviledag, og da skulle det bare mangle at både store og små lå litt frempå. Eva påstår at hun våknet kvart over sju, men det finnes ikke noe bevis for det. Og hun lå vitterlig i senga ved siden av meg da Tale kom med sine første grynt. For dagen, altså.

Dagen i dag har vært veldig rolig. Tale har fått lov til å krabbe rundt i – og utenfor – huset, og stort sett fått lov til å gjøre det hun vil. Hun har for eksempel en ku som hennes elskverdige pappa vant til henne på et tivoli tidligere i uken. Pilkast. Og denne kua – som er en slags bamse – har hun blitt veldig glad i de siste dagene. Da har selvsagt de pedagogisk korrekte og omsorgsfulle foreldrene benyttet denne mulighet til å begynne å lære bort dyrelyder til den eksepsjonelt smarte dattera vår. Eva og jeg har med andre ord gått rundt og sagt «mø» i flere dager, som oftest når Tale har holdt på med kua si. Resultatet har blitt at Tale sier «bæ» hver gang hun ser kua. Jeg skjønner enda ikke hvorfor hun gjør det, eller hvor hun har lært det. Men hun har altså en ku som hun kaller bæ, og det verste er at jeg kommer til å bli beskyldt få å drive vranglære til dattera.

Mens vi først snakker om dyreriket kan jeg jo også nevne at Tale har fått en rar uvane de siste ukene. Hun har nemlig begynt å ta tungen sin fort inn og ut av munnen. Hele tiden. Uansett hva hun driver med. Og det kommer en slags slafse-lyd når hun holder på; som bare en mor (les: Eva) kan synes er sjarmerende. Hun ser virkelig ut som en liten reptil-unge som prøver å få tunga til å virke. Jeg bare håper hun klarer å slutte før hun begynner på skolen.

En annen ting Tale har lært seg – faktisk i dag – er å gape så høyt hun bare klarer. Hun var på god vei når vi spiste is på 17. mai, men det vi har vært vitne til å dag har vært noe for seg selv. Det er faktisk vanskelig å tro at et så lite barn kan ha en så stor munn. Og etter at hun er ferdig med å gape begynner hun å le. Av seg selv. Det synes vi selvsagt er veldig sjarmerende, men jeg er oppriktig bekymret for at Tale skal bli en ny Kim Larsen hva angår størrelse på munnen.

Etter en veldig utviklende dag for prinsessa bestemte vi oss for å avrunde det hele med en ettermiddags-tur. Vi endte opp med å gå i en park utstyrt med en rekke treningsapparater. Eva fikk med ett øye på et sett med turn-ringer som hang og dinglet fra et stativ midt inne i parken. Hele familien ble med bort for å bevitne Eva sitt skjulte talent for turn. Hun gjorde et par forsøk på både det ene og det andre, men stoppet plutselig opp da vi hørte at Tale satt og lo høyt i vogna si med blikket godt festet på mammaen sin som så «litt» klønete ut i turn-ringene.  Det er i alle fall hevet over enhver tvil at Tale har humor. Og at Eva ikke kan turne.

Dagens konklusjon: Pedagogisk og fysiologisk korrekt ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 27
Ikke-feriedager: 1

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s