Arkiver for mai, 2012

Den fjerde uka i pappapermisjonen (slash ferie) hadde jeg store forventninger til, i lys av den gode statistikken jeg har hatt de foregående tre. Jeg har ligget tett opp mot hvilepuls majoriteten av tiden frem til nå; akkurat som forventet. Vi hadde en normal start på dagen, der mamma Eve tok første delen av morgenstellet og farfar tok del to. Jeg drakk kaffe i sola. Som vanlig.

Litt utpå formiddagen var alle samlet rundt frokostbordet i morgensolen, og besteforeldrene bestemte seg for å diskutere Tale sin pedagogiske og odontologiske utvikling. Prinsessa har jo bare fått to tenner. Bestevenninna Mia som er født ti dager tidligere – og som snart skal konfirmeres – har fått åtte tenner. Dette hadde de oppvakte, hurtigtenkende og kvikke besteforeldrene omsider fått med seg. Og dermed konkluderte de raskt med at Tale var seint utvikla, lite stimulert og at hun ikke blir fulgt opp på adekvat måte. Dermed fikk mamma Eva en slags oppskrift på hva hun skulle gjøre for å få fart på utviklinga til dattera. Mormor hadde sågar gått så langt at hun hadde kjøpt NAN 3 Junior for barn over 12 måneder, slik at Tale kan få bedre forutsetninger og lære fortere enn hun har gjort til nå. Det er hærlig med engasjerte besteforeldre!

Alle damene over 34 år bestemte seg for å dra på shopping, og overlot under tvil ansvaret for prinsessedokka, farfar og morfar til meg. Jeg kjørte de til et kjøpesenter i nærheten klokka 10:30, og returnerte tilbake til huset for en skikkelig manne-dag. Sammen med Tale. Hun satt stort sett limt fast i armkroken til farfar, når hun ikke rullet rundt i klorbefengt sølevann på gårdsplassen på jakt etter en vindskeiv ball. To minutter over tolv tok morfar initiativ til å jekke den første ølen, og farfar var ikke vondt å be. Ikke Tale heller forsåvidt, men hun måtte klare seg med en uåpnet boks med San Miguel.

I begynnelsen hadde vi forøvrig litt problemer med å få i Tale drikke i dag. Farfar visste imidlertid råd, og begynte å gi Tale potetgull. Salt potetgull. Veldig salt. Og ikke bare ett flak. Flere flak, Og før vi visste ordet av det hadde Tale og farfar nesten spist opp en halv potetgullpose. Etterhvert fant vi ut at vi skulle prøve å gi dattera litt juice, og da ble hun helt desperat. Hun så ut som en desperat gullfisk strandet på land. Munnen gikk taktfast opp og ned fra det øyeblikket hun så pappa kom ut med flaska. Og gjett om hun drakk! Hun drakk 200 ml juice, og innimellom slurkene hørtes det ut som om hun kom til å drukne.

Etter å ha fått potetgull og juice ble Tale skikkelig grinete, og vi konkluderte med at det var best å legge henne ned i vogna for å få litt fred. Hun skrek seg i søvn etter knappe ti minutter. Når Tale hadde sovnet tok morfar initiativ til øl, peanøtter og litt manne-prat. Så sagt så gjort. Etterhvert bestemte vi oss for å ta en dukkert i bassenget – så vi hoppet ut i de kalde 29 gradene i bassenget. Ikke lenge etterpå våknet selvfølgelig Tale, og jeg måtte gå å hente henne. Og siden jeg hadde lyst til å bade mer, løftet jeg en døsig datter ut av vogna og inn på stellebordet; der jeg smatt på henne en badebleie og tok henne med ut i bassenget. Det gikk vel knappe to minutter fra hun våknet til hun var i bassenget; og i ettertid ser jeg at det ikke var en helt god idé.

Tale var fremdeles søvnig når hun kom ut i bassenget, og våknet først ordentlig da hun så morfar flytende uti der med en kald pils i hånda. Da begynte hun å gråte, og klamret seg fast til pappaen sin. Så begynte hun å skjelve. Tydeligvis kald av en eller annen grunn. Det var jo tross alt 29 grader i vannet. Men ved nærmere ettertanke kom jeg til å tenke på at hun sannsynligvis hadde en kroppstemperatur på godt over førti grader når hun lå og sov etter en halv dag ute i sola. Og jeg syntes å huske at det freste og boblet litt rundt dattera når vi kastet henne ut i bassenget. Etter skjelvinga kom hakkingen. Ikke tennene, nei – for hun er jo så underutvikla at de har ikke kjent sin besøkelsestid enda. Neida. Hakking av gommer. Vi prøvde å herje litt med prinsessa i vannet i håp om at hun skulle få varmen, men det viste seg at det var fånyttes. Så etter en liten halvtimes ettermiddags-bad bestemte vi oss for å ta henne opp av vannet. Det var sannsynligvis lurt.

Seks timer etter at damene var levert ville de bli hentet, og jeg kjørte selvfølgelig sporenstreks og hentet dem. Det er vanskelig – om ikke umulig – å beskrive synet som møtte meg da jeg stoppet på parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret. Det var to damer i sin beste alder – pluss Eva – som var godt påseilet som kom mot meg. De hadde tydeligvis rukket både shopping og champagne. Skravla gikk, og de hadde så mange poser med seg at de knapt klarte å bære dem. Jeg turte ikke gå ut av bilen, for jeg ville ikke gi meg til kjenne for de ukjente spanjolene på parkeringsplassen. Etter et par minutter klarte damene å få opp bagasjelokket på bilen, og stappet pose etter pose etter pose inn i bilen. Mormor og Eva satt seg inn i bilen, men farmor måtte vi helle på tanken for i det hele tatt å få henne hjem.

Vel hjemme var det tid for å få Tale i seng, og der sluttet mine plikter i kraft av å ha pappapermisjon (slash ferie) for dagen. Og da trenger jeg ikke referere resten av kvelden på denne bloggen. Og tro meg – det er flaks for besteforeldrene! Dessuten vil jeg ivareta det gode forholdet til svigerforeldrene mine litt til. Derfor stopper jeg her.

Dagens konklusjon: Tale fikk en dag med gutta. Og pappa fikk slappe av. Ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 21
Ikke-feriedager: 1

Den siste dagen i den kritiske tredje uken av pappapermisjonen (slash ferie) startet for min del med at min kjære samboer satt skrevs over meg. Og da tror sikkert den oppvakte leser at vi var i gang med å bake lillebror. Men neida. Det er jo ikke fredag; det er søndag. Og Eva hadde klær på. Dessverre. Vi har nemlig lagt Tale inn på soverommet vårt i anledning besøket av de fire besteforeldrene. Og sengen hennes står selvfølgelig på min side*. Tale hadde visstnok ligget og skreket et lite kvarter uten at jeg hadde merket det. Så da var Eva på vei bort for å ta opp Tale. Og satt altså oppå meg. I senga.

Siden det er helg og vi strengt tatt har delt foreldrerett og -omsorg, så tok Eva morgenstellet i dag. Og så snart hun var ferdig gikk hun ut og leverte Tale til farfar som visstnok hadde stått opp da han hørte det sjokkerte ropet mitt når jeg våknet av at Eva satt over meg i senga. Han var i alle fall klar for å gi barnebarnet alt hun ville ha. Og det fikk hun. Melk, altså. Og underholdning. Farfar er nemlig veldig flink til å synge for Tale:

Bake bake lillebror,
nå er Tale veldig stor,
ikke vent – gjør det nå,
så Tale en liten bror kan få! 

Etterhvert kom morfar ruslende, men snudde raskt i døra da han ble konfrontert med at veggen mellom soverommet hans og gangen hadde flyttet seg 5 centimeter i løpet av natta på grunn av snorkinga hans. Veggen er av mur.

Når mormor endelig fant veien ut fra soverommet, badet, soverommet, badet, soverommet og til slutt det andre badet sendte hun et raskt blikk på Tale og så strengt på dattera si. Mormor mente nemlig at Tale måtte ha på seg stillongs fordi hun hadde tendenser til å bli litt rosa på den ene leggen. Hvis man brukte forstørrelsesglass og godt lys. Og ikke fordi hun var solbrent, for Eva har smurt Tale med faktor 50. To ganger. (Hun tror nemlig at hvis hun smører dattera to ganger med faktor 50 blir det faktor 100). Neida; det var fordi Tale har krabbet på flisene utenfor huset i noen dager. Og dermed fått ubetydelige merker på leggen. Så da mener mormor at Tale må ga på stillongs. I Spania. I 30 grader.

Etter frokost bestemte vi oss for å dra til Torrevieja for å få med oss avslutningen av en eller annen festival i byen. Tale og jeg måtte kjøre flere ganger inn til byen for å få med alle besteforeldrene, krykkene og de andre remediene de skulle ha med seg. Ikke at det var så mye selskap i Tale, for hun sov jo hele tiden. Er det ikke typisk? Når du for en gangs skyld ønsker litt selskap i barnet man bruker masse tid å krefter på – så sover ‘a.

Så fort vi hadde kommet inn til Torrevieja bestemte mormor og Eva (mor og datter der altså) seg for å få seg noe å drikke. Vi forvillet oss inn på et slags tivoli i byen på jakt etter forfriskninger. Der var det pilkast, ballkast, radiostyrte båter (!) og en tilsvarende bod som bare solgte Mojito. Så da ble det Mojito på mormor og Eva. Etter frokost. Før lunsj. Ingen tvil om at de er i Torrevieja. På ferie. I Syden.

I Torrevieja var Tale spak. Og tilbakelent. Det var behagelig. Trolig var det på grunn av varmen. Tredve grader og rasjonering av vannet til dattera gjør underverker. Hun lå og døste i vogna si mens farmor løp entusiastisk og nærmest i ekstase mellom bodene som selger overpriset juggel til intetanende turister. Når vi var ferdig med stripa hadde farmor to store plastposer fylt med juggel, mens Tale var behagelig slapp. Hun fikk ikke ut en lyd.

Det var først når vi kom hjem fra Torrevieja at Tale kviknet til. Da fikk hun middag. Og vann. Av pappaen sin, selvfølgelig. Og det var første gangen jeg kommuniserte med prinsessa i dag. Så jeg kan vel ikke si at det har vært spesielt travelt i dag. Snarere tvert om; det har vært veldig avslappende og behagelig. Sånn det er – og burde være – å ha pappapermisjon (slash ferie).

Dagens konklusjon: Ferie


Resultat til nå:

Feriedager: 20
Ikke-feriedager: 1

* Årsaken til at sengen står på min side av sengen er at Eva våkner så lett av Tale. Som om det gjør noen forskjell. Men; jeg har jo tross alt pappapermisjon (slash ferie) – og da er det bare rett og rimelig at jeg kan nyte synet av min vakre datter.

 

Det er noe eget ved å se sin egen datter leke med ei pilleeske. Det gjorde Tale i går da jeg tuslet inn på badet etter å ha stått opp rundt klokka halv ni. Og hun var glad. Kjempeblid. Strålende fornøyd med å få gnage litt på esken med smertestillende. Mamma Eva hadde valgt å gi Tale et par brett med piller i håp om å oppnå et mer smidig morgenstell, og det var helt tydelig at hun hadde klart! IBUX hjelper ved bleieskift lærte vi i går, altså.

Farmor og Eva hadde bestemt seg for at fredagen skulle vies til shoppingens spenning og gleder. Farfar var kartleser og jeg var sjåfør, i det vi (selvfølgelig) fant veien til et eller annet kjøpesenter i Murcia på første forsøk. El Corte Ingles. Tre etasjer á 500 kvadratmeter med dameklær, sko og vesker. Ikke rart Tale var muggen. Hun var rett og slett grinete, og ikke veldig fornøyd med at vi hadde stroppet henne godt fast i vogna og ruslet opp og ned mellom hyllene med kvinne-heroin.

Hun var faktisk så grinete at vi til slutt måtte ta henne opp av vogna. Etter å ha pludret litt med farfar bestemte hun seg for at det var på gulvet hun ville være. Og bare på gulvet. Og da fikk hun selvfølgelig lov til det. Av farfar. Og etter et lite kvarters slalåm på alle fire mellom butikkhyller og utstillingsdokkene så Tale ut som en gategutt fra Bangladesh. Blir nok ei guttejente dette. Hun så i alle fall sånn ut.

Etterhvert ble Tale trøtt, og var klar for å sove litt. Trodde vi. Så farfar og pappa tjoret den stakkars jenta godt fast i vogna, og la jenta ned i liggestilling. Putta inn smokken, og Tale spyttet den ut igjen. Så satte vi kursen ut av kjøpesenteret, og ned en eller annen gate i nærheten. I sola. I varmen. Det var faktisk drøye 30 grader. Med det resultat at Tale ble ganske rolig. Og når vi ikke ga henne så mye vann heller, ble hun enda slappere. Hun lå å slumret i vogna en drøy halvtime; men hadde ikke sovet et sekund på turen vi gikk.

En times tid senere gjorde vi et nytt forsøk, men da bestemte vi oss for å gå tur i parkeringskjelleren på kjøpesenteret – i håp om at Tale skulle sovne til lukten av eksos og dårlig spansk musikk som gikk sin seiersgang over høyttaleranlegget. Etter å ha telt alle 1013 parkeringsplassene i fire forskjellige farge-soner ga vi opp, og gikk opp til farmor og Eva som fremdeles sto å så på de samme veskene som når vi hadde startet turen.

Ikke lenge etterpå bestemte vi oss for å kjøre hjemover, og da vi gløttet ned i vogna for å se hvordan det sto til med prinsessa hadde hun selvfølgelig sovnet….

Vi var hjemme klokken sju, men siden gatebarnet fra Bangladesh trengte et grundig bad fikk vi henne ikke i seng før litt over klokka åtte. Da sov hun til gjengjeld godt.

Dagens konklusjon (dag 19): Ferie, selvfølgelig!

Dag 20. Rundt tall. Merkedag. Tid for selvrefleksjon og ettertanke. Oppsummering av pappapermisjonen så langt. Det er vel strengt tatt ikke så vanskelig, for det har tross alt gått veldig greit. Og jeg mener at jeg – så langt – har ordene mine i behold når jeg skriver at det er ferie. Hvorfor? Selvsagt fordi Tale er snill, men kanskje mest av alt fordi jeg er en eksepsjonelt god pappa. Jeg er flink på alle mulige måter. Unik. Men nok selvrefleksjon..

For min del startet denne dagen klokken 08:45 med at farfar kom fortvilet inn på soverommet vårt iført kun shorts og bustete hår. Han nærmest beklaget seg over at han ikke hadde våknet tidligere, før han raskt etterlyste Tale. Hun var på badet med mamma og fikk stell, trøst og omsorg. Uten smertestillende denne gangen. Farfar tok med seg Tale, slik at pappa kunne sove videre og mamma kunne fjonge og forfine seg.

Når jeg etterhvert kom meg opp av senga måtte jeg sette meg i bilen for å kjøre til flyplassen igjen. Denne gangen var det svigerforeldrene som skulle hentes. Tale sin mormor og morfar, altså. Farmor, farfar og mamma ble igjen hjemme for å fortsette den pedagogiske korrekte og ortopediske utviklingen til Tale. Jeg fant svigers blant britiske utdrikningslag og trønderske pensjonister i ankomsthallen, og fikk loset de trygt inn i bilen. Det var tydelig at svigerfar var glad for endelig å ha kommet seg til Syden, for det første han gjorde var å jekke en pils. I bilen. I parkeringshuset. På flyplassen.Jeg minte han på at dette ikke var en tradisjonell chartertur, men jeg fikk bare et tomt blikk tilbake. Det tydelig hvem Tale slekter på.

Vel fremme i huset var storfamilien samlet. Fire stykk besteforeldre, to foreldre – og midtpunktet. Prinsessa. Tale. Og tro meg; det er ikke en dårlig idé å være seks voksne til å ta vare på ett spedbarn. Spesielt ikke når man har pappapermisjon. Og har et slags hovedansvar. Det gjelder å legge til rette for at det ikke skal bli for travelt, og det føler jeg på mange måter at jeg har klart nå. Seks voksne per barn viser seg å være ideelt.

Resten av dagen ble benyttet til å slikke sol, bade, spise og drikke. Mot slutten av dagen bestemte imidlertid farfar til å synge litt sammen med Tale, og når de fikk øye på mamma og pappa som ga hverandre en klem – sang de likegodt en ny versjon av «Bake kake søte»:

Bake bake lillebror,
nå er Tale veldig stor,
ikke vent – gjør det nå,
så Tale en liten bror kan få!

Tale la seg for en gangs skyld til rett tid i dag, og da satt morfar fremdeles og drakk øl sammen med de andre voksne. Det er sånn pappapermisjoner skal være. Akkurat sånn!

Dagens konklusjon (dag 20): Seks voksne per barn. Ferie.


Resultat til nå:

Feriedager: 19
Ikke-feriedager: 1

I dag sto farfar opp først. Han er klar for å være farfar. Å utøve rollen. Ekstremt klar. Han spratt opp klokken sju, fant veien opp til takterrassen i underbuksa i håp om at den svenske nabokjerringa skulle få et glimt av han – og på jakt etter håndkleet sitt som hang der oppe til tørk. Etter en rask dusj satt han seg til rette ute i hage-møblementet med en nytraktet kopp med Friele-kaffe* – og ventet. Og ventet. På at barnebarnet skulle våkne. Hans foreløpig eneste barnebarn. Tale, altså.

Etter en times tid – litt over klokka åtte – spratt Eva opp og hentet Tale. Denne gangen kom hun imidlertid ikke inn i senga til meg med dattera, men leverte henne sporenstreks til farfar som var både overivrig og høy på koffein etter å ha rukket å drikke ei kanne mens han ventet. Lenge. På Tale.

Vi er så heldige å ha et en suite bad til soverommet vårt. Det var stas helt til i dag. For jeg våknet nemlig av at farfar, Eva og Tale valset inn på soverommet med stø kurs for badet der stellebordet var. Ellerbenken som det blir mer riktig å kalle det. Og de var ikke akkurat støysvake. Eva var godt i gang med å forklare hvordan morgenstellet skulle gjennomføres; men det er usikkert på hvem hun snakket til. For farfar var travelt opptatt med å snakke med Tale som satt smilende på armen hans.

Vel fremme på badet la farfar Tale ned på stellebordet. Unnskyld; benken. Der hadde ikke hun lyst til å ligge. Så hun satt opp dådyrøynene sine, strakk armene i været og begynte å sutre mens hun så sårt på farfar. Han syntes så synd på henne – og syntes også at han hørte at Tale sa «farfar» – og foreslo for strenge-Eva at de skulle ta morgenstellet senere; siden Tale åpenbart ikke hadde lyst akkurat nå. Det gikk ikke mammaen med på; så Tale fikk tørr bleie klokka halv ni isteden for halv elleve.

Etter frokost – som var presis klokken 10 i dag siden brød-dama var presis – ble vi sittende ute i sola og prate. Mamma Eva fant solsenga etterhvert, mens pappa gjorde en innsats i huset. Papparollen var det ingen vits å utøve, for Tale ble løftet hundre ganger mellom farmor og farfar hele formiddagen. Til stor jubel.

I tretiden dro vi på besøk til noen slektninger som har bosatt seg i Los Balcones, der vi fikk servert god mat og god drikke. Vertinnen unnskyldte seg veldig fordi hun ikke hadde en typisk jente-tallerken til Tale, og at hun måtte klare seg med Ole Brum. Det gikk heldigvis greit, og jeg tror ikke hun har tatt skade av det. De vi var på besøk hos hadde også to hunder – chihuahua – som Tale ble veldig opptatt av. Faktisk så opptatt at hun brukte den ene som en levende kosebamse. Hun tok et godt tak på ryggen til den lille hunden – og klemte til. Heldigvis tok ikke bikkja igjen.

Vi var hjemme klokka åtte – én time etter sengetid. Tale hadde oppført seg eksemplarisk, og sovnet som et barn (!) i bilen. Da bar det bare å bære henne inn i senga, påføre henne tvangstrøya som vi tjorer hennes fast i senga med – og legge henne ned. Ikke en lyd. Trøtt. Utslitt. Så da satser vi på at hun sover til klokka ni i morgen.

Dagens konklusjon: Solskinnsdag og gratis middag. Ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 17
Ikke-feriedager: 1

 

* Friele-kaffe hadde selvfølgelig gamlingene med seg fra Norge, slik at de skulle få den samme vante starten på dagen som de pleier.

Dag to i den kritiske tredje uka. Av pappapermisjonen. I Spania. Vi sto opp til skyfri himmel – som vanlig. Ga Tale frokost – som vanlig. Så satt vi oss til å vente. På besteforeldrene. På ferie slik det var i gamle dager med andre ord. For det er ikke bare ferie å løpe etter Tale hele tiden; strengt tatt. Det vil si; vi løper jo ikke – så raskt kryper hun ikke fremover. Ikke bakover heller for den saks skyld. Det er mer at man blir sliten av stå krokbøyd over den lille kroppen når hun skal prøve å krype opp trapper. Ned trapper. Ut av plaskebasseng. Inn i plaskebasseng. Og når hun desperat prøver å komme seg ut i det litt større bassenget. Pappa sitt basseng.

Tale beviste forresten at hun endelig klarer å krype opp trapper uten hjelp av foreldre. Det er godt å kunne ligge godt tilbakelent i solsenga med en GT i hånda når dattera krabber opp til seks trinnene til huset; hvorav to som har et ganske høyt opptrinn. Nedturen kommer selvsagt når hun finner ut at hun skal ned igjen – rett etter at hun har kommet seg inn. For først da går det opp for henne at vi ligger ute i hagen, og ikke er inne i huset. Så da må mor – eller en sjelden gang far – ta den lange turen opp til huset for å bære prinsessa ned igjen. Og sånn går no dagan.

I halv fem tiden var tiden kommet for å hente geriatrisk avdeling på flyplassen, og pappa måtte ta noen timer fri fra pappapermisjonen for å hente foreldrene sine. Eva tok da – heldigvis – ansvaret hjemme og tok vare på Tale mens pappa hentet farmor og farfar. I ettertid viste deg seg at mamma Eva hadde tatt en snarvei, og lagt Tale en drøy halvtime før leggetid. Bare for å få litt kvalitets-tid, og ikke minst for å gjøre seg fin, fjong og presentabel før svigermor kom på besøk.

På flyplassen møtte jeg farmor og farfar på pensjonistekspressen fra Oslo til Torrevieja. Når sant skal sies så stakk deg seg faktisk litt ut fra mengden når de kom ut i ankomsthallen. Om det er fordi de er foreldrene mine, vites ikke. Ei heller om det er fordi de farger håret.

Når vi endelig kom frem til huset hadde Tale sovnet – vi kom hjem akkurat en halvtime etter at hun hadde lagt seg. En halvtime for tidlig, altså. Det er ikke til å stikke under en stol at Eva ikke akkurat sto høyt i kurs hos svigerforeldrene den første kvelden. Det bedret seg imidlertid betraktelig etter litt vin..

Dagens konklusjon: Ferie, selvfølgelig. Men i dag har mor tatt litt ansvar, så det er ikke så rart.

I dag – tirsdag, den syttende dagen i permisjon og dag tre i den kritiske tredje uka – våknet Tale hinsidig tidlig. Litt over klokka sju. Så vi ignorerte henne. Bevisst eller ubevisst. Klokka halv åtte måtte vi imidlertid bite i det sure eplet og hente henne inn til oss. Halv åtte. Det er for tidlig når man har ferie. Selv med småbarn. Noe må gjøres!  Det blir i alle fall ikke aktuelt å legge henne før leggetid igjen. Da får det så være at vi ikke får lagt på det siste laget med Rouge og maskara før middag.

Heldigvis hadde vi farmor og farfar på plass, og sistnevnte var raskt på pletten for å hjelpe til. Eller treffe Tale, da. De møttes på kjøkkenet. Farfar sto med kort skit-fall i døråpningen, mens Tale satt i en slags utgangsposisjon for et 100-meterløp. Så startet stirre-konkurransen. Tale vant. Lett! Hun var skeptisk, ja. Spekulerte på om det virkelig var farfar som hadde reist helt til Spania bare for å treffe henne.

Etter å ha blitt kjent med farfar – igjen – og etter å ha drukket melk og spist grøt – igjen – så vare Tale klar for en ny dag. Til de grader. Vi voksne ble mer og mer urolig for hun som kommer og leverer brød til oss hver dag rundt klokken ti. For hun kom ikke. I alle fall ikke når hun skulle. Men rett før vi var klare til å sette tennene i en tørr, muggen loff som hadde fått en liten halvtime i en brødrister – dukket brød-dama heldigvis opp. Så de ble frokost på de voksne også; om enn litt senere enn vanlig.

Etter frokost traff jeg Tale til lunsj og et par ganger i badebassenget. Farmor og farfar er nemlig veldig opptatt med å være farmor og farfar. Første gang jeg traff henne i bassenget gikk armer og bein som de pleier, og hun var helt yr av glede. Andre gangen lå hun mer eller mindre på ryggen i en «Baby swimmer», mens hun gnagde på et termometer  som liknet mistenkelig på en sigar. Øynene var lukket og hun så ut til å nye det fine været. Farfar svømte heseblesende bak henne og dyttet henne sakte fremover. Akkurat raskt nok til at hun fikk en sval bris igjennom håret. Hun har farfar akkurat der hun vil ha han; og det bare etter en halv dag!

Mot slutten av dagen fikk jeg gleden av å gi en overtrøtt Tale med tomt blikk kveldsmat, før jeg la henne sammen med Eva som sang en vakker vuggesang til dattera si. Hun kommer seg. Absolutt!

Permisjonens syttende dag ble den dagen som har vært mest ferie til nå.

Dagens konklusjon: 100% ferie!

 


Resultat til nå:

Feriedager: 16
Ikke-feriedager: 1

Søndag – den 14. dagen i min pappapermisjon og den siste dagen i uke nummer to – startet til vanlig tid. Og den startet med den vanlige levende vekkerklokka. Og med den samme rutinen som de øvrige dagene denne uka. Eva tar med andre ord ansvar, og jeg får en rolig start på dagen. Det virker på mange måter som om min tilkommende hustru har tatt inn over seg kjønnsrollemønsteret fra 1950-tallet. Jeg har tatt det opp så mange ganger nå, så det er ikke overraskende at det begynner å gi resultater. Ja; jeg er enig i at det å ha pappapermisjon ikke er helt i den ånden – men jeg mener også at det er viktig å bli godt kjent med barna sine. Bare ikke nødvendigvis om morgenen. Eller når de har bæsj i bleia.

Vi hadde bestemt oss for å tilbringe dagen i sola; siden det var meldt fint vær. Dermed smurte vi oss inn med solkrem med faktor høyere enn vår egen alder, og la oss nok en gang godt til rette utenfor huset. Der ble vi riktignok ikke liggende lenge, for Tale har til gode å skjønne hva avslapping er. Både hva angår henne selv, og ikke minst foreldrene. Én ting er at hun har lyst til å vase rundt om kring hele tiden, men hun kunne – og burde – klare å holde seg unna bassenget og stein-kantene slik at Eva og jeg kan få litt fred til å henholdsvis lese bok og være temporær hjernedød.

Til tross for at vi måtte passe på Tale hele dagen, klarte vi å slappe av litt på skift. Faktisk klarte jeg å slappe av i så stor grad at jeg sovnet i sola. De som har greie på det sier at det ikke nødvendigvis er så lurt, men jeg har ikke merket noen seinskader. Enda.

Kvelden kom fort, og etter at Tale hadde fått et middagglass med ukjente spanske ingredienser fyrte vi opp grillen og koste oss med vin ut i de sene kveldstimer.

Dagens konklusjon: Ferie.
Pappapermisjonens tredje uke er kritisk i følge litteraturen. Da har man(n) hatt hovedansvaret for avkommet i to dager, og gått fra innkjøringsfasen til hverdagen. Jeg kjente faktisk en liten forskjell da jeg våknet i dag tidlig. Den er vanskelig å beskrive – spesielt for menn – siden det var en følelse.

Dagen startet – etter en hektisk frokost – med en tur til Carrefour planet (omtalt i et tidligere innlegg). Vi får nemlig ett sett med besteforeldre på besøk i morgen – tirsdag – og da så vi oss nødt til å fylle opp kjøleskapet med to ting:

  • Frukt og grønnsaker
  • Vin

Frukt og grønnsaker fordi vi er nødt til å fremstå som «sunnheten selv»; som Eva pleier å si. Og vin fordi bestemødre er glad i vin. I tillegg kjøpte vi med litt øl til far, et plaskebasseng, grillmat og peppersaus. TORO peppersaus. Det er ikke rart vi føler oss hjemme i Spania; midt i mellom to reoler på denne forvokste versjonen av OBS! fant vi altså en handlevogn som var stappfull av TORO-poser. Både sauser og supper. Og når til og med oppskriften står på norsk, klarer selv far anno 1950 å lage sausen. Mor gjør selvfølgelig resten. Unntatt å grille da. Selvfølgelig.

Så fort vi kom hjem var jeg ikke sein med å pumpe opp det splitter nye plaskebassenget til Tale. Vi har nemlig funnet ut at det bassenget vi allerede har – fastmontert som en del av tomta til det leide huset – er litt for stort for Tale; og at hun sannsynligvis ville trives i ett som var noe mindre. Etter en liten halvtime med pumping og fylling av vann, var Tale endelig klar for å teste. Og gjett om hun var klar! Armer og bein gikk som en asynkron dirigent på syre i det mamma Eva slapp henne oppi. Og der ble hun. Lenge. Faktisk helt til mor hadde lest ut boka si (Potensgiverne av Karin Brunk Holmqvist*). Og akkurat da var far i det store bassenget, så hun fikk være med å sprelle litt oppi der også. Når vi endelig bestemte oss for at Tale hadde badet nok for i dag og tok henne opp på land, så hun ut som en strandet selv. Med hender som hadde blitt blå. Og underleppe som skalv. Det er helt utrolig at en så liten underleppe kan skjelve. Godt å se at det funker. Uansett; etter å ha blitt båret i mors varme favn inn på et varmt og godt bad – og etter å ha fått på tørre klær – var kroppstemperaturen til Tale over 30 grader igjen, og hun var klar for å krype langs bassengkanten med foreldrene på slep igjen.

Plutselig var det middag, kveldsmat og natta på den lille prinsessa. Dagene hennes går fort – mye takket være at foreldrene tar henne opp seint om morgenen. Det er som min gode venn og kollega Anders Andreassen pleier å si: «Det er viktig at barna ikke har for lange dager så tidlig i livet«.

Apropos besteforeldre. De har jo selvfølgelig klart å trykke seg inn på denne bloggen, til tross for at de fremdeles har djup-TV og fasttelefon. Og de begynner å bli oppriktig bekymret for barnebarnet sitt. Det er kanskje ikke så rart, siden Eva og jeg velger å dele både små og store ting med omverdenen i undervisningens og erfaringsdelingens tegn. Det vil si, Eva har vel ikke valgt det. Hun har bare godtatt det. Til dels. Men dere må huske det, kjære besteforeldre, at disse hverdagslige utfordringene og problemstillingene Eva, Tale og jeg kommer opp i – har dere også erfart. Med oss. Og det gikk jo bra. Til dels.

Dagens konklusjon: Ferie; til tross for at det er starten på den kritiske tredje uken av pappapermisjonen.

 


Resultat til nå:

Feriedager: 14
Ikke-feriedager: 1

* Jeg har valgt å ta med en boktittel i dette innlegget i håp om å få flere treff på bloggen. Jeg regner med at dette innlegget dukker opp når litterært engasjerte og fortapte mennesker googler på enten forfatter eller boktittel. Og til dere: Beklager, men takk for treffet!

Det hele startet i natt. Avkommet var urolig, og våknet med jevne mellomrom – ga fra seg en ulyd eller to – og sovnet igjen. Og hver gang tror foreldrene at det går over. Det blir på mange måter som når du hører en rar lyd fra motoren på en bil når du er ute å kjører; og den forsvinner igjen. Da tror du – eller i alle fall håper – at det bare var noe forbigående, og at det fikser seg selv. Det gjør ikke det vet du. Heller ikke med små barn som har en dårlig natts søvn. Så disse ulydene kom fra barnerommet hele kvelden og natta, før det kulminerte i et slags ramaskrik en gang midt på natta. Samboer Eva vekte meg og gjorde meg oppmerksom på to ting. Ramaskriket fra barnerommet. Og at hun hadde bursdag. Så da var jeg pent nødt til å ta på meg pappapermisjon-hatten og gå inn på barnerommet for å være den empatiske, trøstende klippen jeg tross alt er. Bare ikke midt på natta.

Til alt overmål bestemte Tale seg for å stå opp klokka sju. Eva og jeg bestemte at hun skulle stå opp ti på halv åtte. Så da var vi så heldige at vi fikk høre på en fremføring av Tale i knappe tjue minutter. Og siden Eva og jeg hadde en sånn dyp psykologisk føleri-samtale om parforholdet ut i de sene nattetimer kvelden før, var vi ikke spesielt ivrige på å starte dagen klokka sju. Eller halv åtte. Eller åtte. Men; som jeg etterhvert har skjønt nå – så må man opp tidlig når man har små barn.

Vi hadde bestemt oss for å dra til Spanias kulturelle og historiske hovedstad i dag; Torrevieja. Den norske enklaven. Turistmekka. Nydelig. Etter en lang frokost og høytidelig gaveoverrekkelse satte vi oss i bilen og kjørte inn til byen. Tale var ikke helt fornøyd, og passet på å gi beskjed om det mens vi satt i bilen. Vel fremme kjørte vi inn i det første og beste parkeringshuset vi fant. Ikke lurt. Faktisk ganske dumt. Det viste seg nemlig at det var Spanias trangeste parkeringshus, og kun tilrettelagt for elbiler av merket «Buddy». Vi kom oss velberget inn – og ut – på ti minutter. Heldigvis uten å måtte betale 12000 kroner i egenandel på leiebilen.

Etter å ha parkert fikk vi lempet Tale over i vogna si og ruslet litt i gatene med det historiske suset. Det likte hun ikke. Tale, altså. Og hun passet på å si ifra. Vi prøvde vann. Vi prøvde smokk. Vi prøvde pledd. Vi prøvde med strømpebukse. Uten strømpebukse. Inne i butikker. Ute. I sola. I skyggen. Til slutt tok jeg henne på armen, og da var hun strålende fornøyd. Det var jeg også. I ti minutter. For jeg har ærlig talt ikke trent mye styrke i mitt liv. Det burde jeg ha gjort. Før jeg fikk barn. Som bare vil sitte på armen.

Smått om sen satt vi oss ned for å spise bursdagslunsj. Tale fikk sågar sin egen stol, og var tilsynelatende strålende fornøyd. Mamma Eva hadde laget brødskive med Filadelfiaost som pappa fikk æren av å servere hennes høyhet. Hun spiste en god del før den sedvanlige hostingen kom. Det såkalte forvarselet. Så brakk hun seg én gang. Hostet. Brakk seg én gang til. Og i min villfarelse og ønsket om ikke å forstyrre gjestene på nabobordene tok jeg hånden min under haka til Tale. Akkurat tidsnok til å kjenne at den fyltes med noe varmt og vått. Og hva gjør man da? Når man sitter med gulp og en halvtygd brødskive i hendene? Da finner man frem fire våtservietter som man på finurlig vis legger over og rundt det som har kommet ut av prinsessa, og på magisk vis klarer å lage en slags piñata som ikke lekker. Et par minutter senere satt hun med ryggen til meg, og ga ikke noe forvarsel. Og dekorerte hellene rundt bordet vårt…

Etter lunsj skulle vi rusle litt til i byen for å få med oss den mer kulturelle biten. Blant annet gateselgere som solgte vesker, solbriller og smykker. Kjente merkevarer til en helt utrolig billig penge! Det likte ikke Tale. Vi prøvde vann. Vi prøvde smokk. Vi prøvde pledd. Vi prøvde med strømpebukse. Uten strømpebukse. Inne i butikker. Ute. I sola. I skyggen. Men til slutt sovnet hun. Og du fredens skaper hvor deilig det var! Da benyttet mor og far – som tross alt var ganske slitne etter en natt med få timer søvn – muligheten til å sette seg ned å slappe av. Med vin og kaffe.

Når Tale hadde ligget lenge nok på lading dro vi hjem igjen. Da ble det middag, bading og kveldsmat – i riktig rekkefølge denne gangen – før vi fikk slengt henne i seng ti minutter før leggetid. Siden da har vi kost oss med biff og jordbær. Med godt drikke til. Ute. I drøye 20 grader. En fin avslutning på bursdagen til kjæresten min.

Dagens konklusjon: Har du noen gang hørt om noen som drar på jobbtur til Torrevieja? Ferie – med et nødskrik!

PS! Til de av dere som lurer på hva Eva fikk i bursdagsgave; hun fikk hårbørste og kam til bruk på små barn av Tale og konsertbilletter av meg.


Resultat til nå:

Feriedager: 12
Ikke-feriedager: 1

I dag er det av en eller annen grunn svært lite å rapportere. Dagen startet som vanlig, om enn litt tidligere enn de foregående dagene. Det var liv i dattera kvart over åtte i dag, og det er strengt tatt i tidligste laget for en hardarbeidende mann i pappapermisjon. Etter å ha øvd litt på å stå i senga var imidlertid den lille familien klare for å stå opp.

Første del av dagen gikk med til å eksponere de allerede solbrente voksenkroppene for mere sol, i håp om at vi snart skal bli immune. Barnekroppen ble innsmurt med faktor 50, solhatt og solbriller. Solbriller på små barn er forøvrig ikke vanlig i Spania. Og i alle fall ikke i Norge. Vi har med andre ord fått mye oppmerksomhet for Tale sin bekledning mens vi har vært her nede.

Vi bestemte oss for å la Tale prøve seg i svømmebassenget i dag. Nå har vi vært her snart en uke, og dattera er tross alt snart året – så det er strengt tatt på tide både på den ene og andre måten. Allerede før vi hadde kommet oss ut i bassenget begynte Tale å kravle i armene til pappa og ville ned og leke i vannet. Det fortsatte også etter at vi hadde kommet oss uti det 29 grader kalde vannet. Hun vil nemlig ikke bli holdt fast. Og hun tror at hun kan svømme. Tro meg; det kan hun ikke.

Jeg tror forøvrig at Tale slekter litt på strutsen (ja, fuglen som ikke kan fly – men som løper veldig fort). Hun valgte nemlig å stikke hodet i vannet et par ganger mens vi holdt på med svømmetreningen for unikumet vårt. Hun dyppet regelrett hodet i vannet, bare for å ta det fort opp igjen med et uforglemmelig sjokkert ansiktsuttrykk. Så hostet hun litt, og «svømte» videre.

Del to av dagen tilbragte vi på et kjøpesenter i nærheten. Far og datter løp desperat rundt for å finne bursdagsgave til mor, som har bursdag i morgen. Hun blir 29 i år igjen. Skal forresten hilse fra Eva og si at hun gjerne mottar bursdagshilsen på sms fra kjente og ukjente – telefonnummeret er 98 40 25 80. Vi klarte heldigvis å raske med oss en liten ting; så får vi håpe at hun blir noe i nærheten av fornøyd i morgen.

Dagens konklusjon: 27 grader i lufta. 29 i bassenget. Ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 11
Ikke-feriedager: 1

I dag hadde vi følgende plan: Å gjøre ingenting i sola. Det startet vi med litt før halv ni i dag – Tale var så elskverdig at hun vekket oss med en herlig uharmonisk blanding av uforståelig babling og hyling. Ikke ulik pappaen sin etter noen øl med andre ord.

Jeg velger å ikke skrive at Tale spiste NAN 3 og grøt til frokost, for det har den oppvakte og trofaste leser (Tale sin farmor) selvfølgelig fått med seg i de foregående 10 innleggene. Etter frokost for både store og små bar det ut i solsengene for å gjøre de bleke kroppene våre enda mer rosa. Jeg er den første til å innrømme at det ikke er spesielt vakkert med en hårete kropp som er hvit- og rosaflekkete – avhengig av hvor man har smurt seg med solkrem og ikke. Og for ordens skyld; jeg skriver om meg selv – ikke samboer Eva.

Etter en stund i sola var det tid for en dukkert i bassenget, og der var jeg så uheldig at jeg tok en ufrivillig salto under vann – fordi jeg på akrobatisk vis gjorde et forsøk på å komme meg oppå en svømmemadrass på dypt vann. Alle tomrom i kroppen ble fylt med klorvann, og mine drøye 90 kilo sank som en stein til bånn. På et eller annet vis klarte jeg å få hodet over vann, og rakk akkurat bort til bassengkanten før sjokket kom. Jeg kunne ha dødd! I min desperasjon ropte jeg nettopp det til Eva i håp om å få litt trøst og sympati. Hun svarte:

Bra du ikke døde, for jeg kan ikke kjøre leiebilen!

Ellers har jeg blitt enda bedre kjent med Miguel og Coronita i løpet av dagen. Og Eva har prøvd å gjenopplive en hvitvin hun glemte å fryseren i går. Gjenopplivningen gikk tilsynelatende bedre og bedre ut over dagen. Litt utpå ettermiddagen kom Eva på at hun hadde tenkt til å jogge seg en tur i dag, men ble litt i stuss. Det er visstnok slik at man ikke skal bade etter at man har spist. Men er det sånn at man ikke skal trene etter å ha drukket et par glass hvitvin? Hvordan er det med alkohol og trening (i den rekkefølgen)? Er det noen som har noen teorier?

Men; dette er jo en pappapermisjon-blogg. Og jeg har jo pappapermisjon. Og således et slags hovedansvar for min øyensten – Tale. Som nevnt tidligere har hun jo i det siste lært seg å stå, men hun har hele tiden vært smart nok til å holde seg fast i noe når hun reiser seg. Så lur var hun ikke i dag. Hun kom seg opp på alle fire med rumpa rett i været, og klarte jaggu å få opp armene og overkroppen. På steinheller. Uten en dritt å holde seg fast i. Jeg rakk å se både gleden, stoltheten og desperasjonen i øynene hennes – i den rekkefølgen – før hun tryna så det smalt. Heldigvis med en dyvåt bleie som buffer mellom stumpen og Spanias herdede og ekstra harde steinheller.

Som et ledd i min pappapermisjon prøver jeg å bidra med i husarbeidet enn vanlig. Samtidig som jeg utøver min rolle som pappa på en eksemplarisk måte. Jeg må si jeg er imponert av egen prestasjon så langt. Men nok om det. Når jeg jobbet hardt med å stable skitne kopper og kar inn i oppvaskmaskinen fant Tale ut at hun skulle hjelpe til. Så når jeg – et stakket sekund sto med ryggen til – krabbet likegodt Tale inn i oppvaskmaskinen! Hun har blitt litt møkkete av å krabbe rundt i hagen, men ikke så møkkete. Ikke klarte jeg å finne noe barneprogram på oppvaskmaskinen heller, så vi droppet den planen.

Ellers fikk jeg æren av å berta kveldsmat i dag. Vi plasserte henne i IKEA-stolen med sånn smekke med oppsamler, klar til å fortære litt ekte spansk grøt. Tale gapte, og jeg lasset innpå. Helt til skålen var nesten tom. Da kom det først et host. Så en slags harke-lyd. Og så et host til. Deretter to rap og en harke-lyd igjen. Så kom den. Syndefloden. Først fylte hun opp hele oppsamleren på smekka med halvfordøyd kvelds- og middagsmat. Deretter bordet på IKEA-stolen. Så shortsen, beina og sokkene til pappaen sin. Og til slutt gulvet. Jeg er sikker på at hvis kunne fylt opp to-tre middagglass og fryst de ned igjen hvis vi ville. Det ble med andre ord på med ny pyjamas, før det var mars i seng!

Dagens konklusjon: Vi er i Spania – hva tror du? Ferie! 🙂


Resultat til nå:

Feriedager: 10
Ikke-feriedager: 1

Følgende tall sto på vekkerklokken når jeg åpnet øynene forsiktig i dag tidlig: 08:49. Ved siden av meg lå min vakre forlovede med åpen munn og sov. Godt. Jeg hadde våknet av lyder fra rommet ved siden av, som noen minutter senere viste seg å være Tale som holdt på å ta livet av kosekluten sin. Med kosing. Jeg vekket Eva og varslet henne om at dattera var våken, og da var hun raskt på beina for å hente Tale inn til oss. Fra dyp søvn til aktiv mor på 3,9 sekunder. Intet mindre enn imponerende!

Mens hele familien lå i sengen så Eva ned på sitt eget bryst. Altså; vi snakker ikke om puppene – men regionen over. Og der var hun rød. Veldig rød.Så da foreslå hun likegodt at vi skulle dra til Alicante i dag; isteden for å slikke sol. Tale ristet på hodet (det er det eneste hun kan), mens jeg lot meg rive med og mente at det var en god idé. Så da startet morgen-kjøret, med mål om å komme oss raskest mulig avgårde.

I dag valgte vi å gjøre det slik at Eva tok morgenstellet med Tale mens jeg tok meg en lang og god dusj. Til tross for at det i stor grad er ferie å ha pappapermisjon så blir man jo sliten. Og da er det godt å restituere kroppen med massasjedusj og en ellers rolig start på dagen.

Når vi var ferdige med morgenstellet og igang med frokosten så vi at vår pool-boy (bassenggutt for dere som ikker så sterke i engelsk) var på plass for å gjøre det han skal gjøre et par ganger i uka. Dette var et øyeblikk Eva hadde gledet seg til siden vi kom, og hun styrtet bort til vinduet for å nye utsikten. Hun kom raskt tilbake til frokostbordet. Bassenggutten var 71 år. Men han hadde med seg kona på jobb, og da var jeg raskt borte ved vinduet, gitt….

Tale valgte å sove hele veien til Alicante; en kjøretur på en liten times tid i spansk trafikk. Og vel fremme parkerte vi i det første og beste parkeringshuset vi fant. Vi noterte oss navnet på parkeringshuset – Panoramis – og bega oss ut i jakten på butikker og kjøpesentre. Det eneste vi fant var restauranter, og etter times tid merket jeg at Eva ble mer og mer molefonken. Til alt overmål måtte Tale ha lunsj, og vi var nødt til å sette oss ned på en fortausrestaurant for å spise. Etter et glass hvitvin steg humøret til Eva betraktelig, og når vi til slutt fant et kjøpesenter gikk smilet rundt på mamma Eva. Da hadde vi vært i Alicante i tre og en halv time. Og Tale begynte å bli sliten – og sutrete. Men; med god underholdning fra pappa rakk Eva å handle veske, sko, bukse, bluse og noe annet småtteri på kun kort tid. Intet mindre enn imponerende! Det ble nok ikke den byturen som mamma Eva hadde sett for seg, og den ble ikke akkurat bedre av at vi fant ut at «Panoramis» var et stort kjøpesenter når vi skulle hente bilen…..

Når vi kom hjem ga vi Tale middag og kveldsmat rett etter hverandre. Jeg aner ikke hva hun fikk til middag, men det så ut som barnemat og det var bilde av grønnsaker på glasset. Til kveldsmat fikk hun grøt – tror jeg. Også er vi så heldige at det er badekar i huset vi bor i – til forskjell fra krypinnet vårt i Norge. Og når vi putter Tale oppi det med litt vann blir hun helt rabiat – på en positiv måte, altså! Hun kaster seg opp mot enden av badekaret og sklir ned i vannet på magen… hodet dunker borti både det ene og andre; uten at hun tar nevneverdig notis av det. Godt for Tale og stor humor for de voksne!

Tale kom seg i seng klokka åtte i kveld, så da håper vi hun sover til klokka 9 i morgen også. Og akkurat nå står Eva og lager middag på kjøkkenet, mens jeg sitter i stua og blogger sammen med San Miguel. Ferie? Jepp!

Dagens konklusjon: Ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 9
Ikke-feriedager: 1