Arkiver for juni, 2012

Nå går dagene fort. Litt for fort. Og det er ikke bare ferie å ha pappapermisjon. Det kan faktisk være travelt en sjelden gang i blant, men det er – som dere skal få dypere innsikt i – selvforskyldt fra foreldrenes side. Det er en uke siden forrige blogg-innlegg, og det var på ingen måte i tråd med mine intensjoner. Men; det har – tro det eller ei – faktisk vært litt travelt den siste tiden.

Dag 51 startet usedvanlig tidlig. Jeg var faktisk oppe før Tale for en gangs skyld, for vi hadde «time» i barnehagen til Tale. Brøset barnehage. 08:15. Hele familien skulle altså på en slags oppstartsamtale og få informasjon om hva som venter oss når pappapermisjonen er over og hverdagen treffer oss som et høyhastighets godstog med suicidal lokomotivfører. Når jeg sto opp fant jeg selvfølgelig mamma Eva på badet i full gang med å fjonge seg, og hun hadde faktisk kommet helt til det siste laget med sminke når jeg gikk i dusjen. Som igjen resulterte i at hun tok morgenstellet med Tale for første gang på 10 dager (ikke medregnet helg og eventuelle helligdager). God start på dagen for pappa der, altså.

Mamma Eva hadde selvfølgelig tenkt vel og lenge på hva Tale skulle ha på seg når vi skulle på nevnte møte. Det er nemlig viktig at prinsessa ikke ser ut som en dass, men hun skulle heller ikke være for pyntet. Det samme gjaldt meg – så jeg slapp heldigvis å gå i dress. Tale endte opp med en helt enkel kjole, sko med lit hæl og en liten tiara.

I barnehagen endte vi opp med å sette fra oss Tale inne på et rom med et par andre ettåringer, mens vi fikk en rundtur i lokalene. Det var mye snakk om grupper, baser, soneinndeling og andre organisatoriske grep som jeg hadde problemer med å forstå. Og da tenker jeg; når jeg ikke forstår det – hvordan i all verden skal Tale finne frem i barnehagen når hun kommer dit til høsten?

Fra dag 52 har jeg faktisk gjort en del husarbeidsamtidig som jeg har hatt pappapermisjon. Det byr meg egentlig i mot, for det går ut over kvalitettiden med det viktigste i livet mitt. Playstation, altså. Hvorfor kan man jo da spørre seg. Hvorfor? Jo, fordi det nærmer seg Tale sin ettårsdag, og da må huset og hagen være på stell. Hvorfor? Jo, fordi besteforeldre, onkler og tanter kommer for å feire. Og vi vil nødig gi inntrykk av at vi er slappe og tilbakelente når det gjelder hus og hjem. Så da har jeg det gående. Og når sant skal sies så får man ikke den helt gode feriefølelsen når man står med rumpa i været og hodet langt nede i doskåla med dobørsten i den ene hånda og dattera i den andre.

Ellers ble jeg oppringt av P4 som ville betale de nye takplatene til kjellerstua for meg. Jeg hadde sendt historien min til dem, i håp om at de ville betale regningen for meg – og det gjorde de. Og jeg fikk fortelle det norske folk om hvor flink jeg er til å snekre. Vinn-vinn situasjon der altså..

På dag 53 var det duket for ettårs kontroll på Helsestasjonen. Ettårs kontroll av Tale, altså. Klokken 09:00 troppet en stolt pappa og en intetanende og smørblid Tale i bare bleia opp i luka til den trivelige kontordama. Tale ble motvillig målt og veid til henholdsvis 76 centimeter lang og 8845 gram. Vi sa oss fornøyd med det og satte kursen inn til den vikarierende helsesøstera, som sporenstreks tok frem to sprøyter. Det var klart for vaksinering av prinsessa.

Tale satt og lekte intetanende og lykkelig med en slags leke, og syntes – på det tidspunktet – at helsesøstera var en super lekekamerat. Så når jeg tok begge armene hennes og holdt de hardt fast, og helsesøstera nærmest satt seg på beina hennes ble hun rett og slett enervert og etterhvert illsint. Og når den første sprøytespissen boret seg inn i låret til Tale var hun så sint at det ikke kom en eneste lyd. Hodet hennes var rød som en tomat og munnen var åpen og så stor at jeg er sikker på at jeg kunne ha puttet et eple inni der. Når hun etterhvert måtte trekke pusten kom det et brøl som bare bekrefter at vi stammer fra apene. Og da kjørte jaggu helsesøstera inn ei sprøyte i det andre låret også, og vi gjennomgikk den samme rutinen igjen. Og da skal jeg innrømme at selv jeg – som er en veldig maskulin, macho og følelsesmessig tøff type – ble litt påvirka. Men; etter knappe fem minutter satt hun å lekte med leken sin igjen. Riktignok i motsatt ende av rommet fra der helsesøstera satt.

Senere samme dag dro jeg på jobben – sammen med Tale – for å sjekke forholdene der. Min gode venn og kollega Armaz tok seg av Tale og viste henne frem til alle kollegene mine. Jeg kunne ikke annet enn å følge etter de to, som begge tydelig var fornøyde med å kunne tilbringe litt tid sammen. Armaz var tydelig stolt over å kunne vise frem ei så søt og sjarmerende jente til kollegene sine.

Natt til dag 54 våknet jeg rundt klokka to av at Tale lå å skreik i senga si. Det er mot normalt. Jeg lot henne skrike et par minutter i håp om at det skulle gå over av seg selv, men når jeg etterhvert fikk samlet nok krefter til å gå inn på barnerommet fant jeg henne sittende i senga dyvåt av svette. Feber. For første gang. Og mamma Eva sov. Og Tale skreik. Etter litt om og men fant jeg ut at det var like greit å ta henne ut av senga og måle temperaturen. Jeg la henne på stellebordet og kledde av henne, og gjorde meg klar til å måle temperaturen på en slik måte som man gjør med små barn. Og tro meg – min datter liker ikke å få noe stappet opp i rumpa. Ikke i det hele tatt. Jeg klarte ikke å ha termometeret inne der-dere-vet lenge nok til at det peip, men når jeg måtte gi opp sto det på 39,9 grader. Så da måtte jeg gi febernedsettende. I hvilken form? Stikkpille selvfølgelig. Jeg måtte bruke nesten ti minutter på å roe henne ned etter at jeg hadde … ja … dere skjønner. Og etter en halvtimes tid ville hun legge seg igjen – heldigvis.

I løpet av natta var jeg oppe flere ganger med henne, og det påfølgende dagen ville hun helst bare bli båret. På armen. Som ikke er verdens mest veltrente. Jeg fikk med andre ord god trening den dagen. Og trening er ikke ferie. Langt der ifra!

I helga var vi i ettårs dagen til konfirmanten. Mia, altså. Der var det veldig mange andre barn i ulik fasong og størrelse, og Tale storkoste seg sammen med dem. Helt til de skulle ut å skli på en slags plastsklie Mia har i hagen sin. Det syntes Tale var så artig at hun ville skli igjen og igjen. Men hun ville ikke vente på tur. Langt mindre ville hun at andre skulle bruke sklia. Så den siste halvtimen av bursdagen lo Tale i fem sekunder idet hun sklei ned sklia, og skreik i ett minutt mens hun ventet på at det skulle bli hennes tur. Intervalltrening for ettåringer med andre ord.

Dag 57 – mandag – var jeg ganske forkjøla når jeg våknet. Og det viste deg seg at Tale var også. Merkelig det der. Hvem som har smittet hvem det vites ikke; vi skylder på hverandre. Som om ikke det var nok så var det faktisk ting som måtte gjøres i huset og mat som måtte lages, da vi skulle få besøk av Tale sin gammel-tante senere den dagen. Tale tilbragte store deler av dagen i garasjen, lekegrinda og vogna si – mens jeg fikk ordnet opp litt i huset og laget en av mine nydelige signaturretter.

På kvelden fikk vi besøk av gammel-tante Camilla, og Tale fikk åpne den første bursdagsgaven i sitt liv. Følelig fra Camilla og hennes herlige familie. Resten av pakkene sparer vil til torsdag – da er det ett år siden prinsessa kom til verden. Det føles som om det er mye lenger siden…

Konklusjon dag 51 – 57: Ferie, Husarbeid, Ferie, Syk Tale, Ferie, Ferie, Syk pappa


Resultat til nå:

Feriedager: 50
Ikke-feriedager: 7


Sent med godt. Det føles godt at noen av dere etterlyser blogg-innlegg. For første gang siden pappapermisjonen startet føler jeg meg populær hos andre enn Tale. Det er stas. Tilbakemeldingene er stort sett av samme art og med samme innhold, og kan oppsummeres på en fin måte av en SMS jeg fikk i går:

God kveld! For oss som daglig har fulgt ditt forsøk på å dokumentere at pappapermisjon er ferie, så begynner vi å lure på om din tese begynner å slå sprekker. Nå har dronningen vært på jobb i én uke og det er akkurat like lenge siden vi sist kunne lese om ferie, ferie, ferie (gjesp…)

Så får vi se da. Mot slutten av dette innlegget. Om avsenders teori stemmer eller ikke.

Jeg må jo først og fremst nok en gang beklage at det er en stund siden sist jeg skrev blogg-innlegg. Det har sin naturlige forklaring. Nemlig et hus og ikke minst en hage som har stått urørt i drøye fem uker. Gresset gror, for å si det sånn. Og som dere selvfølgelig har skjønt er jeg en seriøs og ansvarlig type, som er opptatt av å bruke pappapermisjonen til det den er ment som. Nemlig ferie. Og samvær med barnet. Tale i dette tilfellet. Derfor har jeg vært nødt til å bruke kveldene på hus- og hagearbeid. Ting som gjorde seg selv når Eva hadde sin permisjon. Man trenger for eksempel ikke klippe gresset på vinterstid. Dessuten begynte fotball-EM på fredag. Og etter det har det vært veldig vanskelig å finne tid til å blogge. Nok unnskyldninger – her kommer et utdrag av det dere har ventet på.

Etter gåturen i grenda på dag 42 har Tale blitt veldig glad i gå-vogna si, og hun er opptatt av å bruke den mest mulig. Stua vår er liten og overmøblert*, noe som gjør at prinsessa har liten boltreplass. Tidligere har jeg tenkt at det ikke hadde så mye å si, da det er begrenset med hvor mye plass man trenger for å sitte med ei tresleiv i hånda og stirre tomt ut i lufta. Etter å ha hjulpet Tale med å snu gå-vogna cirka 100 ganger per dag innser jeg imidlertid nå at det hadde vært greit med litt mere plass. Kanskje vi må driste oss ut i sola en dag. Uten Playstation.

Hovedutfordringen med å gå ut er å utstyre dattera med sko. For det første har hun så mange sko at det er vanskelig å velge. Hun har snart like mange par sko som mammaen sin. Og det er ikke få. Det er bare tre par færre enn svigermor. Og jeg vil nødig ta på skoene som er forbeholdt formiddagstur i grenda når vi skal på lekeplassen. Da blir det bråk. Og for det andre så er ikke Tale spesielt glad i å ha på sko. Hun hater det. Og sørger dermed for at det er litt av en jobb å få de på henne. Og når de endelig har kommet på plass, setter hun seg pent ned på gulvet (eller bakken) og tar de av.

På dag 46 hadde personalsjefen min (på jobb altså; ikke hjemme) overtalt meg til å holde et slags foredrag på ettermiddagen, så da måtte jeg sette bort Tale et par timer. Hos mormor og morfar. Der ble hun dullet og dalle såpass mye med at hun ikke hadde spesielt lyst til å bli med pappaen sin hjem igjen. Hjem i lekegrinda. Jeg vurderer forresten å sette lekegrinda et annet sted i stua, slik at hun enklere kan følge med på TVen når jeg spiller FIFA12. Selv jeg kan forstå at det blir kjedelig å sitte time etter time i lekegrinda når man ikke kan følge med på dette pappa driver med. Men uansett. Dag 46. Jeg jobbet. Altså ikke feriedag.

På dag 49 – søndag – fikk vi besøk av Øyvind og Tove. Og Vilja. Og Einar. Og Eivor. De tre sistnevnte var henholdsvis 3, 1,5 og 1,5 år. Og jeg valgte å servere kaffe og kaker ved salongbordet. Det var ikke lurt. Det var nemlig ingen av de fire barna som satt rolig i sofaen. Merkelig nok. Det gikk heldigvis bra, men neste gang tror jeg det kan være lurt å sette frem krystallen og porselenet på spisebordet – der små barnehender ikke rekker opp.

Før vi dro til Spania brukte jeg et halvt års tid på å pusse opp kjellerstua i huset. Sånn halvveis i alle fall. Og siden jeg er stolt av hobby-snekringen min, ville jeg vise frem det flotte arbeidet mitt til Øyvind. Vi duret ned trappa og jeg geleidet Øyvind stolt inn i kjellerstua. Bare for å finne ut at taket hadde falt ned. Tak-ess platene lå med andre ord på gulvet. Stemningen sto ikke akkurat i taket resten av den dagen for å si det sånn. Men det var hyggelig med besøk. Veldig hyggelig! **

Kanskje ikke så vanskelig å forstå at dag 49 ikke opplevdes som en feriedag. Ikke i det hele tatt.

Dag 50 – i dag – har vært en ny, herlig feriedag – kun avbrutt av at jeg måtte en snartur på OBS! Bygg for å kjøpe nye takplater. Men; da fikk jeg i det minste en liten luftetur. Godt det også.

Konklusjon dag 44 – 50: Ferie, Ferie, Jobb, Ferie, Ferie, Jeg-vil-ikke-snakke-om-det, Ferie


Resultat til nå:

Feriedager: 46
Ikke-feriedager: 4

 

* Men som Eva pleier å si: «Vi har ikke for mye ting, vi har for lite hus!»

** Det er forøvrig venner og familie som ikke ønsker å komme på besøk i frykt av at jeg skal skrive om dem i bloggen. Det er trist. Og litt morsomt. Men mest trist, for dette er personer som garantert hadde økt underholdningsverdien!

I dag var det duket for at Tale og jeg skulle være alene hjemme en hel dag sammen, for første gang på fem uker i pappapermisjonen min. Jeg våknet av at Tale lagde baluba på rommet sitt klokka 08:15 – men jeg har egentlig ikke peiling på når hun våknet.

Jeg stablet meg ut av senga og inn på rommet til Tale og spurte med min rolige og harmoniske stemme om hun hadde sovet godt. Og akkurat i det jeg rundet hjørnet på rommet hennes fikk hun øye på meg, og satte i tidenes hyl før hun gråt så voldsomt at hun fikk pustebesvær. Jeg fikk plukket henne opp av senga, og prøvde desperat å roe henne mens hun satt på armen min. Fånyttes. Hun var rett og slett redd. For meg. Pappaen sin, liksom. Jeg vet ikke om det var morratrynet, det høye bustete håret eller det faktum at det var første gang jeg tok henne opp av senga på fem uker. Men etter noen minutter roet hun seg heldigvis, og skjønte vel at det var duket for en heidundrende artig far/datter dag!

Etter å ha tatt oss god tid med morgenstell og frokost var vi klare til å ta fatt på dagens oppdrag: barnesikring av første etasje i Jakobsgrenda 78. Vi har trapp både opp og ned som burde ha vært gjerdet inn for lenge siden, i tillegg til at Tale har funnet veien inn i skapene til porselenet og krystallen til mammaen sin. Pluss at jeg ønsker minst mulig stress i permisjonstiden, og ønsker å tilrettelegge for at jeg kan ligge på sofaen mens Tale vaser rundt med tresleiva si i stua.

Tale bæsjer vanligvis på formiddagen. Etter frokost. Så vi valgte å vente på at det skulle skje før vi dro på handletur. Og vi ventet. Og ventet. Og ventet. Forgjeves. Klokka ti inngikk vi en avtale om at hun ikke skulle bæsje før mamma kom hjem, og satte kursen for IKEA. Der parkerte vi selvfølgelig på familieparkeringen, og duret inn på jakt etter skuffe- og skapsperrer. Det fant vi ganske kjapt, og satte sporenstreks kursen for kiosken der det vanket pølse og brus til lunsj. Til far. Og pølsebrød og medbrakt juice til Tale.

Etter den herlige lunsjen kjørte vi videre til Barnas Hus, der vi kjøpte seks trappegrinder. Tale hadde nok klart seg med én, men vi har ofte besøk av konfirmanten Mia og beileren Eirik som begge krever forsterkede sperringer. Det viste seg forøvrig at det ikke bare er enkelt å frakte med seg barn i barnevogn og en stor, tung pappeske samtidig – men med ekstremt lange armer og mange pauser på de få meterne til bilen gikk det relativt greit. Jeg fikk med meg både grind og barn hjem i tide til dagens sove-stund.

Og mens Tale sov monterte jeg grind og skuffestoppere til den store gullmedaljen. Jeg rakk til og med å slappe av i ti minutter og gi en kort statusrapport til en bekymret mor som ringte for å høre hvordan det gikk med oss.

Etter drøye to timer våknet Tale og fikk i seg litt mat. Kjeks og frukt. Det var godt stemning, helt til hun fant ut at hun bare hadde lyst til å sitte på armen min. Og det fikk hun. Men etter en halvtimes tid ble det veldig upraktisk. Og tungt. Så da satt jeg henne ned på gulvet, til tross for store protester. Hun hadde imidlertid strake bein, og ble stående mens hun skrek. Til og med når jeg slapp henne sto hun midt på gulvet – uten å holde seg i noe som helst. Og skrek. Illsint. Jeg overdriver ikke hvis jeg sier hun sto der – alene – midt på gulvet – og gråt før hun merket at hun sto. Alene. Midt på gulvet. Da satt hun seg raskt ned, gitt.

Plutselig kom mamma Eva hjem fra jobb, og gjensynsgleden var stor. For begge to. Jeg sto selvfølgelig klar med middagen og et mer eller mindre ryddig hus til min kjære. Bjørn 10 points.

Rett etter middag bæsja Tale. Da var jeg dessverre opptatt, så Eva tok ansvar. Ære være mammaer. Og døtre som holder avtaler!

Dagens konklusjon: Tilrettelegging for fremtidige feriedager. God stemning. Ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 41
Ikke-feriedager: 2

 

Det måtte jo skje. Alle skjønte det. Til og med jeg skjønte det. Å skrive ett innlegg per dag ble for tøft. Det betyr imidlertid ikke at jeg har avsluttet forskningen min. På mange måter starter den nå. For alvor.

Vi er nemlig hjemme fra Spania, og samboer Eva skal på jobb i morgen. Og jeg skal være hjemme med Tale. Alene. 100% hovedforsørger, forbilde og primær omsorgsperson. For både meg selv og Tale. Eva jobber nemlig i et helt annet fylke, og har ikke anledning til å komme hjem for å skifte bleier eller andre nødvendige ærend. Det kan fort bli et problem.

De siste dagene av våre fem deilige uker i Los Montesinos i Spania valgte jeg å ta ut full ferie. Derfor ble det ikke noen blogginnlegg. Og det vil jeg beklage – først og fremst ovenfor min ene trofaste leser og besteforeldrene. Men selv vi som har ferie på full tid må ha ferie i blant.

Dag 38, 39 og 40 var i det store og hele ganske lik dag 34. Vi tilbragte med andre ord dagene i huset sammen med Anders, Ida og Mia (konfirmant i sitt første leveår), mens Eva og jeg hadde en og annen adspredelse på det lokale kjøpesenteret. Eva handlet mens jeg underholdt Tale med Cheeky Charlie og mengder med kjeks.

På den siste handleturen hadde Eva tatt meg seg alle pengene hun brant inne med, og stakk sporenstreks inn på en klesbutikk hun hadde vært på 5 ganger før i ferien (nei, jeg overdriver ikke). Der stilte hun seg opp foran en vegg med bare… klær. Masse klær. Stor vegg. Flere etasjer. Og der begynte hun å rive ned klær og lesse de oppå armen sin. Jeg tror hun hadde et tosifret antall plagg på armen idet hun tuslet inn i prøverommet.

Må jo ta med det som er fint når jeg først skal prøve klær

Heldigvis var det mye som ikke passet, og hun endte opp med å kjøpe et ikke-tosifret antall plagg. Og med tom lommebok. Den var faktisk så tom at jeg måtte betale de åtte kronene det kostet å få med seg vann hjem til huset. Men Eva var lykkelig. Og det er jo viktig. En fin avslutning på ferien der altså.

Konklusjon dag 38, 39 & 40: I Spania. Ferie, selvfølgelig.

Dag 41 var hjemreise-dag, og den så jeg ikke spesielt frem til med tanke på hvordan turen nedover fortonet seg med en ikke helt fornøyd Tale. Den kan du lese om her. Denne gangen gikk det imidlertid ganske mye bedre. Tale var sysselsatt på hele flyturen på drøye fire timer:

  • Time 1: Tale hadde stirrekonkurranse med flere passasjerer og klødde han som satt foran oss i hodet gjentatte ganger.
  • Time 2: Tale sov (Yes!)
  • Time 3: Pappa og Tale lekte med Cheeky Charlie i midtgangen – kun avbrutt av trillevognen og tissetrengte passasjerer
  • Time 4: Tale spiste kjeks. Et par pakker.

Vel hjemme ble vi hentet av morfar i en flott BMW, og deretter kjørt hjem til mormor som sto klar med middagen som morfar hadde lagd. Da er det greit å komme hjem fra ferie! Hjem fra Spania mener jeg – ferie har jeg jo hele tiden!

Det er kanskje verdt å knytte en kommentar til at jeg skiftet på Tale når vi kom frem. Da hadde hun valgt å ikke bæsje tidligere på dagen, og hadde samlet opp mye godsaker hele veien. Og vi hadde tydeligvis gitt henne alt for mye vann, for det var tidenes bløteste bæsj. Det var som en slags suppe med kjøttboller, der kjøttbollene hadde satt farge på suppa. Og hun hadde bæsjet skjevt. Til venstre i – og utenfor – bleia. Med det resultat at body, strømpebukse, bilstol og kjolen til farmor fikk en ny odør den ettermiddagen. Men jeg skiftet på henne. Helt alene!

Konklusjon dag 41: Reisedag. Bedre enn forrige reisedag, men får ikke feriefølelsen gitt.

I dag – søndag 4. juni og dag 42 av pappapermisjonen – har vi brukt dagen til å pakke ut av koffertene, skifte dekk på bilen og leke med Tale. I rolig tempo. Tale har gått sin første tur i Jakobsgrenda i dag – i rolig tempo det også – med gå-vognen sin. Typisk at hun skulle lære det der akkurat når jeg skal begynne å være alene med henne.

I morgen skal vi kjøpe barnesikringsutstyr. Målet er at jeg kan ligge på sofaen og Tale kan svirre rundt på stuegulvet uten at jeg trenger å være på hugget hele tiden. Det blir så slitsomt å sette fotballkampene i FIFA 12 på pause hele tiden….

Konklusjon dag 42: Ferie.


Resultat til nå:

Feriedager: 40
Ikke-feriedager: 2