Dag 95: «Sommer» på Fosen og skjeiv bæsj

Publisert: 26. juli 2012 i Uncategorized

Det kommer vel ikke som noen overraskelse at mamma Eva sto opp med Tale i dag. Rundt klokken halv ti. Nesten tilbake til normalen nå. Heldigvis. Jeg har jo som kjent pådratt meg voldsomt vondt i ryggen, og har store problemer om morgenen. Det kommer seg heldigvis utover dagen. Hver dag.

Frokosten gikk som vanlig som en lek. Tale har jo lært seg å spise selv, og er storfornøyd med å spise brødbiter med en eller annen form for smøre-pålegg på. Det eneste aberet er at hun kliner smøre-pålegget inn i hendene, for deretter å gni hendene godt inn i alle deler av håret sitt. Litt upraktisk, men veldig søtt!

Etter frokost tok vi med oss Tale ut. Det var sommer på Fosen i dag. Det vil si oppholdsvær, fjorten grader og glimt av blå himmel mot sør sørvest. Da var det med andre ord bare å kle på prinsessa utedress og gummistøvler – for så å sette henne ned i singelen utenfor hytteveggen. Og der satt hun. Godt. Mens hun så på mammaen sin med undrende øyne, og lurte forventningsfullt på hva som skulle skje nå. Det skjedde ingenting. Så da begynte hun å spise. Stein.

Etterhvert fant morfar frem en slags tralle på fire hjul, som han fylte med hageputer kjøpt på OBS! for 20 år siden. Deretter stappet vi Tale oppi, før mamma Eva ruslet en liten runde med henne. Til stor jubel. Prinsessa storkoste seg oppi vogna, der hun vinket på sin sedvanlige kongelige måte til forbipasserende (morfar og pappa, altså). Etter noen minutter var mamma sliten, og ga stafettpinnen (les: tralla) videre til pappa (les: meg). Så da måtte jeg pent bare gå tur med dattera. Og tro meg; det var ingen vits å stoppe, for da kom det store protester fra den kongelige. Jeg har fått nok trim i dag for å si det sånn. Og når vi tok tak i Tale og spurte om hun ville ut av vogna sa hun kontant NEI og slo hendene våre vekk. Det er med andre ord ikke vanskelig å skjønne hvem som er mammaen hennes.

Så var det tid for lunsj. Mormor sine ubeskrivelig gode vafler. De er så gode at… ja.. det er ikke mulig å beskrive. Det vet mormor selvfølgelig godt selv, og la stolt frem noen vaffelhjerter til Tale. Prinsessa tok én bit, og grein på nesa så det holdt. Og uansett hvor mye vi prøvde å distrahere henne, fikk vi ‘a ikke til å spise mer av mormor sine ubeskrivelig gode vafler. Det gikk så langt at vi måtte ty til en overmoden banan. I biter. Det er faktisk så ille at jeg har begynt å lure på om jeg er faren til denne jenta. Mormor har nemlig måttet lage dobbel porsjon med vaffelrøre etter at jeg kom inn i familien.

Etter lunsj var det klart for bleieskift. Tale hadde nemlig prompet, og mormor mente at det var mer enn god grunn nok til å skifte bleie – og tok med seg prinsessa inn på badet for å skifte. Ti minutter senere satt Tale seg godt til rette på huk bak et stolbein, og satte til å presse ut den ene vaffelbiten og en hel banan. Siden jeg tross alt har pappapermisjon tok jeg – helt av meg selv – initiativet til å skifte på Tale denne gangen. Bæsje-bleie, altså. Vel inne på badet registrerte jeg at mormor hadde satt bleien skeivt på, og at cirka halvparten av bæsjen hadde havnet utenfor bleia. Nærmere bestemt nedover låret og kneet, samt godt inntrukket i bodyen. Da måtte vi rope på mamma. Jeg er den første til å innrømme at jeg ikke har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere slike situasjoner, og fikk heldigvis god hjelp til å fjerne all bæsjen som hadde havnet steder den ikke skulle være. Bleia tok jeg. Brettet den sammen og bar den ut.

Til mormor sitt forsvar skal det nevnes at slim-fit bleiene som brukes nå til dags ikke er i nærheten av de samme som tøy-bleiene hun brukte på sine barn i midten av forrige århundre. Personlig synes jeg det er flott at hun prøver. Det er viktig at besteforeldrene engasjerer og involverer seg i barnebarna sitt ve og vel, og jeg er derfor opptatt av at de får slippe til også når jeg har pappapermisjon. Og en annen ting: Når små barn promper er det å regne som et forvarsel. På noe større. Det blir som jordskjelv og etterskjelv. Bare motsatt.

Før middag var vi ute og koste oss i oppholdsværet. Da kjørte morfar frem veteranbilen sin – en 1964 Super Dexta – som han skulle kjøre ned i strandkanten for å fylle med stein. Tale var selvfølgelig full av beundring da hun så morfaren sin komme kjørende i et sånt glis, og insisterte på å bli kjørt etter i vogna si. Vel fremme i fjæra fikk hun spiste sand, stein og flotte, hvite skjell.

Plutselig var det middagstid, og i dag fikk Tale servert grillpølser og makaroni. Og ettåringen ga seg ikke med å spise før hun hadde tyllet i seg to pølser og et lass med makaroni. Det var ikke vanskelig å se at hun var mett, for den spinkle kroppen hadde i løpet av en liten halvtime fått en stor, kulerund mage. Hun vagget faktisk litt når hun gikk fra bordet og inn på badet for å få sitt daglige bad. Av meg. Jeg har jo tross alt pappapermisjon og et slags hovedansvar for jenta.

Kveldsmaten fikk hun også av meg, og når mammaen tok jobben med tannpuss, natta-sang og fot-felle konkluderte det nok en flott feriedag på Fosen.


Resultat til nå:

Feriedager: 80
Ikke-feriedager: 15

 

kommentarer
  1. ;-) sier:

    Skjønner ikke hvordan du takler alt stresset!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s