Det kommer dessverre ikke noen innlegg fra dag 36 og 37 av pappapermisjonen min, grunnet en avtale med San Miguel. Vi startet møtet for noen timer siden, og det ser ut til at det trekker ut i de små timer.

Jeg kan imidlertid nevne at Tale sin velutviklede venninne Mia har fått lov til å bruke smokk. I alle fall ved visse anledninger. Som for eksempel når hun er litt urolig ved lunsjbordet når vi spiser ute. Eller når hun sutrer i bilen på langtur. Og dette til tross for at foreldrene har uttalt at Mia er for stor til å bruke smokk.

I tillegg er det én episode som er verdt å få ned på papiret. Når Eva og jeg skulle legge oss i går kveld, ville vi se litt på Tale før vi la oss.Sånn som stolte foreldre gjør. Årsaken var forsåvidt at Tale lå med hodet mellom bena oppå dyna si, og det så virkelig komisk ut! Og Tale hadde tydeligvis merket at vi kom inn, for hun ble litt urolig og satte seg opp i senga. Før hun la seg ned. Riktig vei. Men da havnet ansiktet til prinsessa oppå smokken, noe hun tydeligvis merket og begynte febrilsk å lete etter denne med hendene. Hun fant smokken til slutt – satte seg opp igjen – og åpnet øynene såvidt. Så begynte hun forsiktig å snu på smokken til hun fikk den riktig vei, før hun førte den rett inn i munnen sin. Og smokken var knapt i munnen før hun bikket igjen – denne gangen ned mot føttene igjen – og landet med et brak oppå dyna. Med hodet mellom benene. Med smokk i munnen. Og sov. Godt.

Fiffig!

Konklusjon begge dager: Ferie


Resultat til nå:

Feriedager: 36
Ikke-feriedager: 1

 

Tale har lært seg å si «Hei!«. Og hun sier det med en imponerende entusiasme og verdens bredeste smil. Nesten hver gang noen kommer inn i rommet der hun er. Eller når hun selv finner det for godt å si «Hei!« med den største iver. Da er selvfølgelig pappa stolt som en hane og mamma stolt som en påfugl.

I tillegg har hun lært seg betydningen av de to ordene hun har hørt mest fra mamma omtrent siden hun ble født. Kos og nuss. Så nå legger faktisk prinsessa kinnet sitt – etter munnen sin – inntil ansiktet til den som sier kos til henne. Og tilsvarende gir hun et vått, deilig kyss med vidåpen munn dersom du sier nuss til henne. Det som imidlertid er litt betenkelig er at det ikke spiller noen rolle hvem som sier det til henne. Hun hopper på hvem som helst.

Første del av den trettifjerde dagen i pappapermisjonen ble også tilbragt ved det leide huset i Los Montesinos sammen med de perifere vennene Anders og Ida; samt deres velutviklede datter Mia. Og i sola ved bassengkanten kan alle og enhver finne på mye rart. I dag var det Tale sin tur, som for anledningen hadde blitt plassert under en parasoll sammen med Mia. Og for å klare å holde dem i skyggen under parasollen hadde vi gitt de et lass med uinteressante leker og en veldig interessant balje med vann. Småjentene satt med begge armene godt plantet nede i denne balja – gjerne med en strandleke i munnen – stort sett hele formiddagen. På et eller annet tidspunkt gikk imidlertid Tale lei, og klatret oppi den lille plastbaljen. Med bleie. Og med klær. Hvordan hun har klart å få både rumpe og bein oppi den lille balja er fremdeles uvisst, men hun satt som en prest med det mest fårete gliset jeg har sett noen gang. Det meste vannet hadde trukket godt inn i bleia og klærne, mens resten rant ut. Men Tale var fornøyd. Storfornøyd. Venneparet vårt satt sjokkerte tilbake, for noe slikt ville selvsagt aldri ha skjedd med deres velutviklede og godt dresserte konfirmant.

Ettermiddagen bestemte vi oss for å tilbringe på det lokale kjøpesenteret. Mamma Eva begynner nemlig å få nok av sola; både mentalt og fysisk. Mentalt fordi hun har lest ut bøkene hun hadde med til Flamencoens hjemland – og fysisk fordi hun begynner å bli ganske så rød i panna og på nesa eller fire uker under solen. Dessuten skulle Anders kjøpe seg nye sko, fordi de han har er ødelagt. Da var Habaneras det opplagte valget. For de voksne. Ikke for de små. De hadde nemlig et ekstremt oppmerksomhets- og underholdningsbehov på hele fordømte turen. Og mens dronningene Eva og Ida handlet måtte pappapermitørene Anders og jeg trille vogner og dele ut kjeks til krampa tok oss. Med Tale ble det faktisk så ille at jeg måtte pakke inn hele vogna i myggnetting, helseteppe og gulpekluter og trille 50 runder i parkeringskjelleren for å få henne til å sove. Og det klarte jeg. Hun sovnet. Og sov. I drøye 10 minutter. Herlig!

Vel hjemme fra kjøpesenteret var det klart for kveldsmaten til de to sutre-jentene. Og det var to slitne fedre som tok ansvaret for å få i dem mat. Mia gikk det greit med; hun fikk gjentatte skjeer med grøt – åpnet munnen – tok imot – og svelget. Det gikk greit med Tale en lang stund også. Helt til hun begynte å brekke seg så voldsomt at tungen berørte hakespissen. To ganger. Og på det tredje skal det skje: da kom halve kveldsmåltidet opp igjen. Etter å ha vasket både barn, klær, stol og gulv spedde vi på med litt melk før vilahenne ned i senga rundt klokka sju.

Ti minutter senere var vi inne på soverommet for å sjekke at alt var i orden. Og det var det. Med unntak av at hun satt i senga. Med kulerunde øyne. Vi la henne ned. Og hun satt seg opp. Vi la henne ned igjen. Og hun satt seg sporenstreks opp igjen. Sånn holdt vi på en liten stund helt til mamma og pappa ga opp. Om hun sovnet sittende vites ikke.

Dagens konklusjon: Dette er jo ikke spennende lenger. Ferie!

I dag startet vi med vannlekkasje. På kjøkkenet. Kjøkkenvasken. Da ringte vi Eva sin store helt – handy-hunken Norman. Han ga oss telefonnummeret sitt for å være snill tidligere i ferien, og det fikk han svi for nå. Siden hverken Anders eller jeg liker å få møkk på fingrene ringte vi altså Norman. Han stilte opp i tettsittende singlet til stor glede for Eva og Ida, med skrutrekker i den ene hånden og ingenting i den andre. Tale derimot ble naturlig nok veldig skeptisk når hun så denne 71 år gamle engelskmannen dure inn i huset – og satte i et stort hyl. Etter å ha blitt trøstet på pappa sin arm var imidlertid alt greit. Norman på sin side er bestefar til elleve og oldefar til fire barn; så han klarte raskt å få Tale på sin side. Han var imidlertid bare innom i ti minutter, for da var lekkasjen reparert – og tiden inkluderer mye småprat.

Og han reparerte den med en liten skrutrekker «and his bare hands» i singlet

.. utbrøt Ida da hun og Eva evaluerte hendelsen rett etter at Norman hadde gått.

Etterhvert var det klart for frokost, og da lot vi som vanlig småjentene krabbe rundt på gulvet for å bli bedre kjent med firfirslene, saksedyrene, maur og lekene sine. Det interessante er at de alltid må være på den samme kvadratmeteren – og er aldri langt unna hverandre. Mia ble faktisk så ivrig at hun la seg oppå Tale i dag. Tale satt fredelig og rolig på gulvet og lekte med et vissent blad, da Mia la magen sin på ryggen til Tale og lot det stå til. Med hele kroppsvekten sin. Resultat: Tale klappet sammen. Det vil si at hun hadde hodet mellom sine egne ben, mens Mia lå på ryggen hennes og kavet fordi hun ikke kom seg noen vei hun heller. En snartenkt mamma var raskt på pletten for å fjerne det øverste barnet, og da spratt Tale tilbake i sittende stilling og fortsatte å leke med det visne bladet sitt.

Etter frokost gikk vi tur til en liten spansk småby som ligger et par kilometer fra huset og tilbragte formiddagen der. Mia og Tale satt i hver sin vogn og sov første delen av turen, før de fikk lunsj og så slappet av under hver sin paraply i vogna på vei hjem. Snakk om luksus.

I dag bestemte vi oss for å skeie ut og spise middag på restaurant. Og siden Anders sjelden eller aldri blir mett, falt valget naturligvis på en «spis-så-mye-du-vil-for-en-slikk-og-ingenting»-plass. Wok Buffet. €7,95 per person. Mødrene hadde storkost seg med pynting og styling før vi dro. Både av seg selv og avkommet sitt. Så der var vi to trøtte typer med henholdsvis bustete hår og ikke noe hår i følge med fire flotte jenter i sommerkjoler med hårspenner, gull, perler, diamanter, tights, pedikyr, rouge og manikyr – på vei til den flotte restauranten Wok Buffet.

Og der fikk Anders – og vi andre – mat. Så mye vi ville. I tillegg fikk småjentene – og Anders – leker. De fikk så mange at det var nesten en buffet det også. Mia fikk blant (mye) annet en plastpingvin hun ble veldig glad i. Hun klarte fort å demontere den stakkars pingvinen, og puttet det røde plasthåret inn i munnen. Som hun gnagde villig på i flere minutter, inntil foreldrene kom på at det kanskje var bedre å gi henne mat. Alle lekene var kvalitetsvarer som sannsynligvis er produsert av skitne barnehender i Kina.

Etter at Anders, Ida og Mia kom på besøk har vi prøvd å synkronisere formiddags- og ettermiddags hvilene til småjentene. Det har vi ikke klart. Vi har ikke vært i nærheten engang. Men; etter vi var ferdige med å spise Wok Buffet bestemte både Tale og Mia seg for å bæsje. Ikke bare litt. Mye. Begge to. Og toalettene på denne kvalitetrestauranten var ikke mye å skryte av, så da måtte vi ta i bruk bagasjerommet på leiebilene. Eva brukte 20 våtservietter for å få rumpa til prinsessa rein. Vi har med andre ord fått til synkronbæsjing i alle fall!

Vel hjemme skulle vi legge Tale. Og det ble den samme historien som i går, bare at det var akkompagnert av rasende skriking og hyling på et frekvensnivå som ikke er mulig å beskrive. Men hun sovnet til slutt. Heldigvis.

Dagens konklusjon: Ferie.


Resultat til nå:

Feriedager: 34
Ikke-feriedager: 1

Fokus på dag 33 av pappapermisjonen har i all hovedsak vært to ting. Ei tann og småkrangling mellom prinsessa og hennes jevnaldrende venninne – Mia – den velutvikla konfirmanten.

Det hele startet i dag tidlig – ved frokostbordet. Da hadde nemlig småjentene allerede fått i seg frokosten sin. Vi hadde matet Tale med NAN 3 og tyntflytende grøt, mens Mia hadde gaflet i seg en tjukk grovbrødskive med skinkeost og drukket melk selv. For å unngå at småjentene skulle ødelegge frokostidyllen til de voksne, hadde vi sperret av halve verandaen med stoler, blomsterkrukker, et plaskebasseng og mine lekre bein.

Mia fikk imidlertid fort ferten av mat, og hadde stø kurs mot bordet allerede før noen hadde klart å smøre den første brødskiva. Hun sto og hang over foten min, og strakk seg så lang hun var etter all den fristende maten som sto på bordet. Og hun nektet å gi seg. Etter tjue minutter fikk jeg krampe i leggen, og måtte se meg slått av den lille jenta med jernviljen. Hun krabbet bort til bordet, reiste seg opp og så på mammaen sin med store, tårevåte øyne. Pappa Anders reiste seg sporenstreks og skøyt frem fuglekassa si – før han løftet Mia tilbake til den andre siden av sperringene.

Fem minutter var hun på plass igjen. Ved foten min. Denne gangen hadde hun riktignok fulgt etter Tale, som sto som en full alke og sutret fordi hun ikke fikk noe oppmerksomhet av noen. Trodde vi. Det viste seg i ettertid at det var ei tann på vei. Bak henne sto imidlertid Mia, og hadde nok en gang fått snusen i alle de gode matvarene som sto på bordet. Hun hadde tydeligvis ikke tenkt til å la Tale stå i veien for en ny kulinarisk opplevelse, og dyttet til prinsessa så hun tryna over beinet til pappaen sin.

Tale ble tydelig forbanna – det har hun etter mammaen sin – og dyttet tilbake. På Mia – som fremdeles sto og hang over beinet mitt på jakt etter mat. Jeg er ikke sikker på om Tale dyttet så hardt hun kunne, men det var i alle fall umulig å se på Mia. Hun sto fjellstøtt med utstrakt arm og en veldig sulten mage.

Litt senere på dagen klarte imidlertid Tale å ta skikkelig igjen på Mia. Hun har det nemlig å med skyve en plastleke foran seg, mens hun krabber med én arm, ett kne og én fot. Og denne skjøv hun rundt på verandaen, mens Mia fulgte hakk i hel. Så da valgte Tale å presse seg selv og plastleken mellom husveggen og en stol. Det klarte ikke Mia, da hun er litt kraftigere bygd enn Tale. Mia ble faktisk sittende fast, og av frykt for å få kjeft turte hun ikke å si ifra heller. Jeg vet ikke hvor lenge hun hadde sittet fast mellom veggen og stolen da jeg hjalp henne løs..  

Forøvrig har Tale sutret stort sett i hele dag. I alle fall frem til vi fikk bekreftet at Tale endelig hadde en ny tann på gang. I underkjeven. Dessverre. Hun kommer jo til å likne på Yngve Hågensen siden hun aldri får noen tenner i overkjeven. Uansett; hun sutret og skreik og hylte og grein – og vi visste ikke hva annet vi kunne gjøre enn å gi henne en slags bitering. Heldigvis hadde det erfarne og ansvarlige foreldreparet Anders og Ida tatt med seg et vidundermiddel til å smøre på gommene til små barn når de får tenner – Dentinox – og vi var så heldige å få låne litt til den ulykkelige prinsessa vår. Jeg skjønner imidlertid ikke hvorfor de hadde det med, for Mia har jo fått alle tennene sine både i under- og overkjeven.

Tale ble en helt annen når hun fikk hjelp til å bli kvitt den ekle følelsen i munnen, og det er Anders og Ida sin fortjeneste at vi fikk en rolig ettermiddag og kveld. Det er godt og trygt å ha med seg ansvarlige og tillitvekkende venner på tur.

Konklusjon: Ferie – til tross for mye grining.


Resultat til nå:

Feriedager: 32
Ikke-feriedager: 1

Det ble frokost innendørs i dag. Dronningene Eva og Ida bestemte det. Det var nemlig 26 grader. Og litt tåke. Skumle saker. De sørget imidlertid for å dekke et flott frokostbord, mens de ansvarlige pappapermitørene sørget for at småjentene var mette og fornøyde. Når de voksne etterhvert skulle spise, satt Konfirmanten (Mia) pent og pyntelig ved enden av bordet og så – uten å si et pip – på at de voksne spiste. Tale på sin side hadde klaget seg ned fra IKEA-tronen sin og ned på gulvet, der hun med stor iver og entusiasme krabbet iherdig etter et papirark som hun kastet foran seg. Som vanlig med lyd. Mye lyd.

Etterhvert kom det unge, stormforelskede paret Anders og Ida på at kanskje Mia skulle få utfolde seg sammen med Tale på gulvet. Da hadde hun tross alt sittet helt stille ved bordet til alle hadde spist ferdig, og skulle få lov til å leke litt mens de voksne drakk opp kaffen sin og Ida drakk opp resten av sjokolademelka si. Mia krabbet sporenstreks bort til trilla til Tale, der hun fikk øye på en smokk som var festet til vognen med en slags kjetting. Den ville hun selvfølgelig prøve, og stappet omtrent hele smokken i munnen – stående ved siden av vognen. Og der sto hun lenge! Med smokken i munnen. Og hun sugde til hun ble blå i ansiktet.

Mia får nemlig ikke lov til å bruke smokk av foreldrene sine. De mener at slikt ikke er i tråd med den pedagogiske, odontologiske og sansemessige utviklingen til konfirmanten sin. Jeg tror at dagens hendelse var starten på ungdomsopprøret til Mia, der hun gir tydelig uttrykk for hva hun mener om foreldrenes til dels strenge oppdragelse. Personlig synes jeg veldig synd på Mia om dagen, og skal aktivt pushe smokker til henne de neste dagene. Fordi hun fortjener det.

Hadde det ikke vært for at Tale kom og tok tilbake smokken sin etter en liten halvtime tror jeg Mia hadde stått der hele dagen.

Etter å ha vært litt ute i sola bestemte dronningene (fremdeles Ida og Eva) at gutta skulle dra på verdens største matbutikk å handle middag til kvelden. Anders og jeg lever under strenge regimer begge to, og turte ikke annet enn å gjøre som vi ble fortalt.

Når vi kom hjem fra butikken kunne den stolte mamma Eva fortelle at Tale hadde lært å legge hodet på skakke. Jeg aner ikke om det er seint eller tidlig i forhold til statens standard for barn sin normalvekst- og utvikling – men jeg er ganske sikker på at det er andre ting hun trengte å lære mer enn det. Akkurat nå. Som å sitte rolig ved matbordet for eksempel.

En annen ting den produktive og ivrige mammaen hadde prøvd å lære bort til dattera mens jeg var borte, var å spise små terninger av brødskiver selv. Altså en så enkel ting som å løfte opp en brødbit og putte den i munnen selv. Alene. Akkurat som hun gjør med alt annet hun finner. Stein. Sand. Blader. Sko. Og alt mulig annet som ligger på bakken eller gulvet. Resultatet av det prøveprosjektet hadde vært at Tale faktisk hadde prøvd å spise selv. Uten hender. Hun hadde rett og slett ført det lille hodet med de store øynene og den åpne munnen ned bort brødbitene som lå på bordet. Omtrent som å fiske etter premie i andedammen på 17. mai. Det hadde ikke blitt noen premie på Tale i dag. Eller lunsj om du vil.

Under kveldsstellet gjorde vi et nytt forsøk på at småjentene skulle bade sammen, og denne gangen hadde vi alle et berettiget håp om at Mia ikke skulle ha noen uhell i badevannet. Hun hadde nemlig både gulpet og bæsjet på land tidligere på dagen. Og det gikk bra. Veldig lenge. Helt til Mia ikke klarte å holde seg lenger, og slapp en promp* som sørget for en aldri så liten tsunami oppi badekaret. Heldigvis skjønte ikke Tale så mye, så hun fortsatte å plaske i badekaret med åpen munn og et tomt blikk mens hun koste seg i boblebadet.

Dagens konklusjon: Ferie.

* Eva slapp en sympati-promp for Mia senere på kvelden.


Resultat til nå:

Feriedager: 31
Ikke-feriedager: 1

Jeg dropper å skrive noe om at Tale våknet halv åtte, og at vi sto opp en halvtime senere i dag. Det er heller ikke nødvendig å nevne at mamma Eva tok morgenstellet og at jeg var mitt ansvar bevisst og sørget for at prinsessa fikk i seg melk og grøt til frokost i dag. Prinsesse og prinsesse fru Blom, det er vel kanskje ikke den beste beskrivelsen etter dagen i dag.

I dag hadde faktisk familien Slettahjell/Andreassen allerede stått opp når dattera og jeg kom ut fra soverommet. Til en forandring. De var godt igang med å gjennomføre det daglige vedlikeholdet på dattera si – Mia – og var tilsynelatende i forholdsvis godt humør alle tre. Det er alltid godt; da borger det for en fin dag sammen på par-ferie. Ida hadde sågar iført seg en åletrang tights og en herlig lyseblå topp-liknende singlet; og var klar for joggetur! Før frokost. Om morgenen. I 26 varmegrader. Ivrig. I overkant ivrig.

Etter at Ida hadde gjennomført 10 runder i parken rett utenfor huset og resten av oss hadde spist frokost, bestemte vi oss for å prøve å finne en strand. Eller playa som de kaller det her i Spania. Anders hadde visstnok vært på en utagerende guttetur i området tidligere, og kunne anbefale «La Mata», en strand med masse bra damer og et sinnsykt diskotek. Så da bestemte vi oss for å dra dit. Og Anders hadde rett han; det var en fin strand.

Vel fremme på stranda lot vi de to ettåringene gjøre som de ville. Stort sett. De spiste med andre ord sand. Mye sand. Med foreldrene sin velsignelse. Og de rullet seg aktivt rundt i sanden, og passet på at solkremen sugde til seg det den kunne av sandkorn på de små kroppene. Nå skjønner jeg hvordan Metallica kom på tittelen til en av sine beste låter – utgitt 1991. (Der fortjente jeg en Mozart-kule…).

Etter en liten halvtime på stranda spurte Anders og Ida om vi kunne «se etter jentene» mens de tok seg en dukkert i Middelhavet sammen. Fleksible, snille og omgjengelige som Eva og jeger så sa vi selvfølgelig at det var helt i orden. Etter ti minutter så vi det forelskede foreldreparet åtte meter ute i vannet i en het omfavnelse. Vi måtte skjerme småjentene fra de erotiske scenene som utspant seg få meter fra de uskyldige pikene. Jeg var faktisk ikke klar over at det gikk an å ha så lang tunge, så jeg var faktisk litt sjokkert selv.

Etter en liten time kom de opp av vannet, røde i kinnene og tydelig lykkelige og stormforelsket. Og etter tjue minutter på land, spurte de nok en gang om vi kunne «se etter jentene» mens de gikk og kjøpte seg litt mat. Lunsj. Eva og jeg var stadig like positive, og sa selvfølgelig at det var greit. Så da forsvant de nok en gang, denne gangen hånd i hånd langs vannkanten. De snudde seg ikke engang tilbake for å se hvordan det gikk med dattera. Hun var nemlig travelt opptatt med å dyppe hodet sitt i ei bøtte med saltvann. Heldigvis var det jeg som hadde hovedoppsynet for begge småjentene i kraft av min rolle som pappapermitør, og var rask til å dra Mia opp av bøtta. De intetanende foreldrene kom tilbake like stormforelsket et times tid senere med hver sin halvspiste toast i hånda. Og da var det like før vi skulle sette kursen hjemover.

Først skulle imidlertid Tale sove litt. I vogna si. På stranda. I knappe 30 varmegrader. Vi la henne sågar oppå et helseteppe så hun ikke skulle bli kald. Det gikk jo som det måtte gå; hun ble så sint at det røyk ut av ørene; og hun skrek så høyt at selv den toppløse jentegjengen med pensjonister som lå hundre meter unna snudde seg for å se hva som foregikk. Mamma Eva klarte til slutt ikke høre på at «prinsessa» lå i vogna si og skreik seg selv ut av sitt gode skinn, og tok henne med ut på en trille-tur på strandpromenaden. I vogna. Og da sovnet hun faktisk etter en knapp times tur.

Og når vi satt oss på en restaurant for å spise tapas ved middagstider var Tale fremdeles muggen. Til tross for at hun hadde sovet. Konfirmanten satt som en prest ved bordet og sa ikke et ord. Tale har lagt seg til en vane med å lage høye skrike-liknende lyder når hun ikke sitter i noe som beveger seg eller hun får mat. Og dette har skjedd etter at besteforeldrene reiste hjem. Lurer på om det kan ha noen sammenheng?

Når vi kom hjem var det så og si leggetid for småjentene, men vi måtte sette de i badekaret for å få spylt av sand, solkrem og matrester. Det hjelper imidlertid ikke så mye når Tale sin velutvikla venninne gulper opp halve middagglasset i badevannet. Nok en gang glimter Mia til med å forurense badevannet med egne kroppsvæsker. Heldigvis skjønner ikke Tale så mye, så hun fortsetter å plaske i badekaret med åpen munn og et tomt blikk mens hun velvillig leker videre med Mia. Konfirmanten og vann er stadig en litt uheldig kombinasjon.

Dagens konklusjon: Ferie de la playa


Resultat til nå:

Feriedager: 30
Ikke-feriedager: 1

I den senere tid har jeg fått noe kritikk på Face. (Face er kortform for det sosiale nettsamfunnet Facebook red. adm.). Kritikk for bloggen, altså. For det første påstår onde tunger at jeg ikke klarer å holde på leserne mine fordi jeg ikke legger ut noen bilder. Og for det andre mener noen at forskningen min ikke holder mål fordi jeg er på en såkalt «fellesferie» med mor og barn.

La oss ta det første først. Som dere vet feiret Tale sin første nasjonaldag i Torrevieja 17. mai i år. Tale sin eneste farmor er veldig stolt av sitt eneste barnebarn, og ber om å få tilsendt bilder av arvingens arving på daglig basis. Farmor er forøvrig fra ei lita bygd ytterst i en fjord der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Ølve. Og i denne bygda ytterst i en fjord der ingen skulle tru at nokon kunne bu får de – på godværsdager – en avis tilsendt. Grenda. Og hva gjør farmor, tror dere? Sender alle bildene hun får av Tale inn til avisen. Og etter 11 måneder ga det tydeligvis resultater, for et par dager etter nasjonaldagen dukket dette bildet opp. I avisa. I bygda. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Image

Så der har dere et bilde; jeg regner med at lesertallene på bloggen kommer til å øke dramatisk nå.

Når det gjelder kritikken som går på at jeg har vært smart, eller lur om du vil. (Kjekk er jeg også forsåvidt, men det har ikke så mye med denne saken å gjøre). Jeg er smart fordi jeg har tilrettelagt og optimalisert pappapermisjonen min på en slik måte at det ikke blir så mye stress. Og slit. De av dere som kjenner meg ved at jeg er usedvanlig bedagelig anlagt. Og kjekk. Veldig kjekk. (Se bilde over red. adm.). Dessuten trodde jeg fellesferien var i juli og august. Ikke i mai.

Nok om det. Dag 29 var en rolig, behagelig dag i sola – og det er i det hele tatt lite å referere fra denne mandagen i mai måned. Vi ventet besøk på kvelden – denne gangen av Tale sin velutviklede venninne Mia. Eva og jeg kaller henne imidlertid bare for Konfirmanten. Årsaken er at hun – til tross for at hun kom til verden bare ti dager før Tale – ligger milevis foran prinsessa vår hva gjelder fysisk, psykisk og psykososial utvikling. Mia (slash Konfirmanten) har for eksempel 300 % flere tenner enn Tale. Og hun spiser selv. Nesten uten å søle. Tale må mates. Og har mat langt opp etter øra bare hun prøver å spise en liten kjeks-bit.  Ikke at vi gir henne kjeks, altså. Mia har forøvrig med seg sine ikke fullt så velutvikla foreldre – Anders og Ida.

Dette herlige trekløveret skulle imidlertid ikke komme før litt utpå kvelden, så Eva og jeg brukte dagen til å rydde litt i huset før vi dro på den fryktede matbutikken Carrefour Planet – omtalt i et tidligere innlegg. Årsaken var nemlig at det ryktes at en av de som nå skal dele hus med oss i noen dager er medlem av Gribbenes landsforbund. Hva lærte vi av den turen? Jo, at det ikke er mulig å være der i mindre enn to timer; uansett hvor lite du har på handlelappen.

En siste ting som er verdt å nevne om dag 29 i pappapermisjonen: Det regnet. I et kvarter. Det er jo bare trist når man for en gangs skyld spanderer på seg en svipptur til Spania. Eller Syden som Charter-Svein og de over 50 kaller det.

Dagens konklusjon: Rolig. Avslapping. «Felles»-ferie.

Til tross for at Anders og Ida hadde ankommet kvelden i forveien sammen med sin søte, sjarmerende og velutviklede datter Mia – var det helt stille i huset da jeg tok med meg Tale inn på kjøkkenet for å blande pulver og vann. Det er tydelig at den lille familien var preget av både reising, den høye temperaturen og ikke minst San Miguel som var innom i går kveld.

Smått om sen dukket de imidlertid opp, etter at familien Kopperud/Haugen (snart bare Kopperud) hadde vært oppe i noen timer. Først ut var Anders, som kom ut og hilste på oss – mens dattera hans (fremdeles Mia) lå og hylte på rommet sitt. Etter at høflighetsfrasene var overstått og Anders hadde gnidd søvnen ut av de tillitvekkende øynene sine hentet han dattera si. Ida derimot var ikke så se. Hun hadde helt tydelig tatt ferie. Fra det meste. Heldigvis kom hun til rette litt senere på dagen.

Når vi hadde kjempet oss igjennom en lang og stor frokost ute på verandaen i 26 grader, bestemte vi oss for å ta turen ned i solsengene. Og del lå vi. Pal. Småjentene – Mia og Tale, altså – krabbet rundt oss og lekte. Men ikke sammen. Neida – de lekte hver for seg. Så ser de litt på hverandre. Setter opp et forundret ansikt. Tale viser frem det tomme blikket sitt. Også leker de videre.

Det hendte imidlertid – ganske ofte, faktisk – at de to minste ville leke med den samme leken. Og gjerne da den leken som Tale satt og gnagde gommene sine mot. Hva skjedde da? Jo, den velutvikla venninna krabber med lynets hastighet mot Tale og smiler med sine åtte store, hvitglinsende tenner – før hun rapper leken fra Tale med et overraskende profesjonelt håndlag. Tydelig godt opplært av foreldrene sine. Heldigvis skjønner ikke Tale så mye, så hun sitter igjen med åpen munn og et tomt blikk mens hun ser bleiebaken til Mia forsvinne i det fjerne. (Nei, Konfirmanten har faktisk ikke sluttet med bleie enda – men det er nok like før).

Begge to har også begynt å reise seg. Så lenge de har noe å holde seg fast i. Mia begynte med det i mars. Tale begynte i forrige uke. Prinsessa vår er derfor såre fornøyd når hun klarer å dra seg opp og stå som en full alke ved en bordkant. Det er ikke nok for Mia lenger, som selvfølgelig har tatt dette et steg lenger. Det kom tydelig til uttrykk flere ganger i løpet av dagen i dag, da hun aktivt brukte Tale som både fotskammel og klatrestativ. Heldigvis skjønner ikke Tale så mye, så hun sitter igjen med åpen munn og et tomt blikk mens hun velvillig gir Mia en hjelpende hånd. Eller skulder. Eller kropp.

Når Tale ettervert skulle ha formiddags-hvilen sin så Mia sitt snitt til å låne det eksklusive plaskebassenget vi kjøpte til Tale for en stund tilbake. Foreldrene hjalp henne litt med å komme inn i bade-outfiten: badebleie og en halv flaske solkrem. Så bar det ut i plaskebassenget med herlig oppvarmet vann, nye leker og flotte oppblåsbare blomster langs siden. Mia så ut til å storkose seg, og foreldrene var tydelig enda mer fornøyde enn dattera.

Nå har vi fått oss barnevakt, Andeeeeeeeeeers!!

.. sa Ida med sin sedvanlige entusiastiske stemme da hun så på dattera si med beundrende øyne. Tydelig stolt og imponert over den velutvikla dattera si.

Etterhvert mente Anders at vannet i plaskebassenget hadde blitt grumsete. Og omtrent samtidig stakk Mia hodet sitt ned i vannet for å lukte på det. Da ante vi ugler i mosen, og de to bekymrede foreldrene løp bort til plaskebassenget for å se hva slags ulumskheter som hadde funnet veien opp i vannet til dattera. Og svaret var bæsj. Konfirmanten hadde bæsja i bassenget. Den velutvikla venninna. Bæsja. I bassenget. Og luktet på vannet etterpå. Jeg må innrømme at det var godt å se at Mia tok et steg tilbake på utviklings-stigen. Ikke av skadefryd. Jo, kanskje litt. Men mest av alt av hensyn til Tale. Som fortjener ei venninne på noenlunde samme nivå.

For det er jo en konkurranse, tross alt.

Etter å ha dynket Mia, plaskebassenget og alle badelekene i klor dro vi alle sammen en tur på butikken for å handle tomater, egg og øl. Det aller nødvendigste med andre ord. Så tilbragte vi ettermiddagen i solsengene. Det ble ikke mer bading på Mia. Ikke mer bæsjing heller.

Plutselig av det natta for de to småjentene. Mia la seg selvsagt en halvtime senere enn Tale. Hun er jo mer voksen. Mer utvikla. Eldre. Hele ti dager. Og det synes. På land. Ikke i vann.

Dagens konklusjon: Ferie med gode venner.


Resultat til nå:

Feriedager: 29
Ikke-feriedager: 1

Måten Tale sovnet på dag 26 er verdt en liten kommentar. Hun var nemlig ganske urolig da vi la henne, og den høyteknologiske babycallen formidlet romsterings- og stønne-lyder over en lav sko ut i bakgården. Da det etterhvert ble urovekkende stille gikk den ansvarlige pappaen inn på soverommet for å se til prinsessa. Da viste det seg at hun – må mirakuløst vist – hadde klart å sette seg opp i senga, lagt hodet mellom bena for deretter å skyve bena tilbake der hodet hadde ligget noen sekunder tidligere. Fra rygg til mage ved å brette kroppen der, altså. Og alt dette til tross for at hun er tjoret godt fast til senga inni en slags pose. Hvordan det er mulig fatter jeg ikke, men det forklarer alle lydene vi hørte. Så i natt sov hun en hel natt på magen for første gang i sitt liv.

Både Tale og jeg startet dagen brått av at mamma Eva med ett satt seg opp i senga og spurte – med relativt høy stemme så tidlig på morgenen – om ikke jeg skulle kjøre foreldrene hennes til flyplassen snart. Hun var tydelig ivrig på å få siste rest av besteforeldre ut av feriehuset. Halvveis våken og halvveis i søvne kunne jeg med rolig stemme informere henne om at det var enda 20 minutter til vi skulle kjøre. Mormor og morfar skulle nemlig ta helseekspressens formiddagsfly fra Alicante til St. Olavs. Klokka var forøvrig 07:40. Tale våknet selvsagt og var veldig forvirret over å se at foreldrene var våken når hun våknet. Vanligvis tar det jo en time eller to før hun klarer å få liv i oss med den slitsomme hylingen og skrikingen sin.

Mamma og Tale tok morgenstellet mens jeg gikk på badet for å freshe meg opp. Jeg skulle tross alt på bytur. Til Alicante. Jeg spanderte sågar litt varmtvann og tok meg en dusj i anledning utflukten. Da jeg kom ut av soverommet (dere husker sikkert at vi har bad tilknyttet soverommet), fant jeg – ikke overraskende – mormor og morfar på trappa, med kofferter, olabukse og trønderjakker på (trøndere har alltid med seg allværsjakker; uansett hvor de er). Eva hadde bedt meg spørre om de hadde husket alt. Tannbørste? Check! Badetøy? Check! Skinken som lå i kjøleskapet? Check! Teleskopisk skoskje? Check! Saks i håndbagasjen?* Check! Jeg fikk stablet de – og all bagasjen – inn i bilen og senere på flyet.

Jeg var tilbake hos Eva og Tale rundt klokka 10, og da var de godt igang med å myse på sola fra henholdsvis en solseng og et plaskebasseng uten vann. Etter å ha fått i meg litt mat, var jeg på vei ut for å legge meg godt til rette i sola – men da hadde jentene bestemt seg for å gå inn. For å sove. Formiddagslur. Begge to. Og de gjorde de. I drøye to timer. Den tiden brukte jeg godt; nemlig til å gjøre ingenting.

Etter lunsj var Tale såpass grinete at vi prøvde det meste for å blidgjøre henne. Hun fikk vann. Det hjalp ikke. Juice. Det hjalp i ett minutt. Så hjalp det ikke lenger. Så kledde vi av henne. Det hjalp ikke. Deretter kledde vi på henne. Da ble det ramaskrik og nærmest en kjernefysisk nedsmelting, så det hjalp altså ikke heller. Da var gode råd dyre, og som en siste utvei la vi henne ned i vogna, ga henne smokk og koseklut. Det hjalp. Med en gang. Hun sovnet før vi hadde rukket å sette fra oss vogna på det mørke, kalde rommet hun liker å sove i.

Og hva tror dere Eva skulle da? Legge seg på sofaen litt. Det gjorde hun. Og sovnet. Fort. Da innså jeg at det tydeligvis var soving som var greia denne dagen, så jeg la meg nedpå litt jeg også. To timer senere våknet både jeg og Eva av at Tale hadde begynt å småprate litt inne på rommet sitt. Og det var like før leggetid for Tale, så da ga vi henne middag, kveldsmat et raskt bad og tannpuss før vi la henne ned igjen. Og hun sovnet like fort for tredje gang samme dag. Det er uvanlig kost etter at vi kom til Spania.

Dagens konklusjon: Avslapping. Soving. Ferie!

* De ble selvfølgelig stoppet i sikkerhetskontrollen på grunn av saksen de hadde i håndbagasjen, men morfar kunne informere om følgende per sms senere på kvelden:

Sikkerhetskontrollen ble veldig interessert i en saks som mormor hadde lagt i mappen min selvfølgelig. Men mitt uskyldige, gode ansikt reddet oss.

Dag 28 – fjerde søndag i pappapermisjonen – startet ikke før 08:45. Tale hadde tydeligvis ikke fått nok søvn dagen før, og sov frempå. Det er tross alt hviledag, og da skulle det bare mangle at både store og små lå litt frempå. Eva påstår at hun våknet kvart over sju, men det finnes ikke noe bevis for det. Og hun lå vitterlig i senga ved siden av meg da Tale kom med sine første grynt. For dagen, altså.

Dagen i dag har vært veldig rolig. Tale har fått lov til å krabbe rundt i – og utenfor – huset, og stort sett fått lov til å gjøre det hun vil. Hun har for eksempel en ku som hennes elskverdige pappa vant til henne på et tivoli tidligere i uken. Pilkast. Og denne kua – som er en slags bamse – har hun blitt veldig glad i de siste dagene. Da har selvsagt de pedagogisk korrekte og omsorgsfulle foreldrene benyttet denne mulighet til å begynne å lære bort dyrelyder til den eksepsjonelt smarte dattera vår. Eva og jeg har med andre ord gått rundt og sagt «mø» i flere dager, som oftest når Tale har holdt på med kua si. Resultatet har blitt at Tale sier «bæ» hver gang hun ser kua. Jeg skjønner enda ikke hvorfor hun gjør det, eller hvor hun har lært det. Men hun har altså en ku som hun kaller bæ, og det verste er at jeg kommer til å bli beskyldt få å drive vranglære til dattera.

Mens vi først snakker om dyreriket kan jeg jo også nevne at Tale har fått en rar uvane de siste ukene. Hun har nemlig begynt å ta tungen sin fort inn og ut av munnen. Hele tiden. Uansett hva hun driver med. Og det kommer en slags slafse-lyd når hun holder på; som bare en mor (les: Eva) kan synes er sjarmerende. Hun ser virkelig ut som en liten reptil-unge som prøver å få tunga til å virke. Jeg bare håper hun klarer å slutte før hun begynner på skolen.

En annen ting Tale har lært seg – faktisk i dag – er å gape så høyt hun bare klarer. Hun var på god vei når vi spiste is på 17. mai, men det vi har vært vitne til å dag har vært noe for seg selv. Det er faktisk vanskelig å tro at et så lite barn kan ha en så stor munn. Og etter at hun er ferdig med å gape begynner hun å le. Av seg selv. Det synes vi selvsagt er veldig sjarmerende, men jeg er oppriktig bekymret for at Tale skal bli en ny Kim Larsen hva angår størrelse på munnen.

Etter en veldig utviklende dag for prinsessa bestemte vi oss for å avrunde det hele med en ettermiddags-tur. Vi endte opp med å gå i en park utstyrt med en rekke treningsapparater. Eva fikk med ett øye på et sett med turn-ringer som hang og dinglet fra et stativ midt inne i parken. Hele familien ble med bort for å bevitne Eva sitt skjulte talent for turn. Hun gjorde et par forsøk på både det ene og det andre, men stoppet plutselig opp da vi hørte at Tale satt og lo høyt i vogna si med blikket godt festet på mammaen sin som så «litt» klønete ut i turn-ringene.  Det er i alle fall hevet over enhver tvil at Tale har humor. Og at Eva ikke kan turne.

Dagens konklusjon: Pedagogisk og fysiologisk korrekt ferie!


Resultat til nå:

Feriedager: 27
Ikke-feriedager: 1

I dag var det reprise på gårsdagen hva angår morgenen. Tale våknet nok en gang før klokka sju, og hverken jeg eller mamma applauderte da prinsessa satt i reisesenga si med forførende øyne store som tinntallerkener. Jeg gjorde det samme som i går; vippet henne ned i senga igjen med en enkel håndbevegelse og stappet smokken inn i den gråtende munnen. Hun roet seg i noen minutter, men nok en gang måtte jeg gi opp og la henne komme opp i senga til mammaen og pappaen sin. Jeg lar henne få viljen sin for ofte. Allerede har jeg blitt soft. Det er vel en far-datter-greie. Pluss at jeg ikke orker å høre på den skingrende skrikinga om morgenen!

Etter at vi (les: Eva og Tale) hadde tatt morgenstellet og drukket melk, satte vi oss godt til rette for å vente på mormor og morfar som fremdeles lå inne på soverommet sitt og løste sudoku sammen. De fant veien ut av soverommet og inn på badet sammen, og tok morgenstellet sitt sammen. Det er godt å se at kjærligheten blomster også blant helseekspressens eldste pasienter. Deretter spiste vi en lang og god frokost med minst to egg hver, før vi satte oss godt til rette inne mens vi ventet på sola. Det var nemlig overskyet og bare 20 grader i dag tidlig. Forferdelig!

Etter en liten times tid bestemte vi oss for å ikke vente lenger. Så da satte vi oss i bilen, og kjørte sørover uten mål og mening. Tale sovnet sporenstreks. Mormor og Eva satt i baksetet og hadde en lang finanspolitisk diskusjon. Det brukte ord som egenkapital, rente, konsumpriser, strukturert underskudd og lommebok. Morfar satt i passasjersetet og prøvde å lese kart uten lesebriller. Det gikk veldig bra siden vi ikke visste hvor vi skulle.

I følge kartleseren endte bilturen på Malanga. I ettertid viste deg seg at det var La Manga han mente; cirka en times biltur sør for Los Montesinos. Der fant vi en tilsynelatende trivelig restaurant, hvor vi fikk servert et halvstekt kjøttstykke hver, lekkert akkompagnert av pommes frittes. Ingen stor suksess med andre ord. Selv Tale var misfornøyd med matpakka vi hadde med til henne, til tross for at hun får det samme hver eneste gang. Tørt brød med prim. Som kom i retur. Mer eller mindre som vanlig. Vi var ikke seine med å komme oss tilbake til bilen, etter å ha betalt nøyaktig det som sto på regningen: € 50,62. Mamma Eva var ikke spesielt interessert i å gi tips, for å si det sånn – og humøret var ikke helt på topp da vi kjørte videre.

Det «gode» humøret ble ikke akkurat bedre da Tale fant hun at hun ikke hadde lyst til å sitte i bil-stolen sin og høre på de vordende finanspolitiske talskvinnene. Hun fikk en nedsmelting av dimensjoner, og var umulig å roe ned. Det at hun satt i bare bleia hjalp nok ikke nevneverdig på raserianfallet. Hvem er det som liker å sitte naken når man kjører bil? (Jeg vet at det finnes unntak). Etterhvert klarte mamma Eva å roe ned dattera, men det virket som om Tale sitt dårlige humør på en heller annen måte hadde smittet over på en allerede muggen mamma. Det eneste hun sa resten av bilturen – totalt tre kvarter – var følgende:

Når vi kommer hjem setter vi på kaffen

… og det klarte hun å si på en overraskende krass, bestemt og overbevisende måte. Så vi turte ikke å gjøre annet når vi kom hjem.

Etter kaffen hadde gradestokken krøpet opp til 26 grader, og ettermiddagssolen stakk såvidt frem igjennom skydekket – så da bestemte mormor at vi skulle bade. Det var egentlig mamma Eva som hadde det største behovet for å bli kjølt ned, men det endte med at alle andre enn Eva havnet i bassenget. Inkludert en ivrig, engasjert og helt vill Tale.

Eva hadde imidlertid myknet såpass til at hun satt og så på at jeg badet min vakre kropp sammen med svigerforeldrene og prinsessa. For å være artig latet jeg som at jeg hadde mistet forlovelsesringen min i bassenget, bare for å se hvordan Eva reagerte. Det var ikke lurt. Men det var veldig morsomt. Hun ble nemlig så sint at hun gikk hvileløst frem og tilbake langs bassengkanten – samtidig som hun kommanderte meg til å finne ringen.

Vi kjøper ikke noen ny ring, for å si det sånn!!!

Elsker hun meg, da?

Etterhvert fant morfar ut at han skulle gjennomføre en uannonsert øvelse i bassenget, for å sjekke at sikkerheten var som den skal. Han utøvde noen imponerende manøvre under vann. Eva – som fremdeles var enervert etter forlovelsesring-episoden ble redd. Og så sint. De av oss med gode øyne kunne skimte røyken som sto ut av ørene til Eva idet hun trampet inn i huset med dattera på armen.

Øvrige detaljer fra øvelsen til morfar er utelatt fra bloggen av hensyn til pårørende.

Dagens konklusjon: Muligens ikke ferie for Eva, men jeg sitter stadig igjen med den gode feriefølelsen!


Resultat til nå:

Feriedager: 25
Ikke-feriedager: 1

 

Først og fremst: Gratulerer så mye med dagen!

Hadde det vært en hvilken som helst annen dag, hadde jeg vært misfornøyd med at Tale våknet litt før klokken 7. Hun hadde klart å sette seg opp i senga, til tross for at vi er nøye med å pakke henne ned i posen og snøre godt igjen. Vi er også veldig nøye med å lenke posen med prinsessa oppi til senga. Hardt og stramt. Men det var to store øyne som tittet bedende på meg da jeg myste ned i senga som tilfeldigvis er plassert på min side av senga.Så da vippet jeg henne elegant ned i liggende stilling med hånda og la meg til å sove igjen, vel vitende om at jeg hadde gode ti minutter før hun har klart å kave seg opp i sittende stilling igjen. Klokka ble faktisk ti over sju før hun sa ifra om at hun hadde klart å sette seg opp igjen. Da var det ingen bønn, og jeg løftet henne opp i senga vår – der mamma Eva fremdeles lå og sov. Fem minutter senere hadde Tale vekt mamma med litt kjærlig lugging og noen søte slag på kinnet, og ti på halt åtte var de på badet for å gjennomføre morgenstellet. Jeg sto selvfølgelig opp samtidig. Det er jo tross alt nasjonaldag. I Norge. I Spania.

Siden det tross alt er 17. mai fikk Tale melk (NAN 3) og grøt til frokost i dag. Morfar spiste ei tørr brødskive til tross for at han sannsynligvis hadde mest lyst på en pils, og mormor spiste knekkebrød. Eva og jeg tok en brødblings på deling på fjøla, før vi toppet det hele med en kopp nasjonaldag-kaffe. Etter herremåltidet satte vi kursen for Torrevieja sentrum og utgangspunktet for 17. mai toget nede på strandpromenaden.

Det spanske politiet hadde vært så snille å sperre av halve sentrum, slik at et par tusen feststemte nordmenn og noen hundre bergensere kunne stille seg på rekke og gå igjennom sentrumsgatene på jakt etter en eller annen park der festen skulle fortsette. Hele prosesjonen var anført av et spansk orkester som spilte ABBA-sanger. Det ble et lystig opptog for å si det sånn, og én og annen spanjol iført morgenkåpe kom ut på balkongen sin for å se hva som foregikk.Tale fikk sitte på armen til både mamma og pappa i toget, og hun storkoste seg. Hun har lært seg den kongelige vinke-teknikken, og benyttet den flittig når hun fikk øyekontakt med en av de måpende spanjolene og/eller britene som sto små-irritert langs veien.

Etter en liten halvtimes gange var vi på plass i den såkalte Europaparken, der morfar og noen gode venner slash familie hadde holdt av et bord til oss. Det var selvfølgelig det bordet som sto nærmest scenen, og vi fikk følelsen av å være kongelige for en stakket stund. Sannsynligvis den samme følelsen som Tale har hver eneste dag. Imens presten i sjømannskirken gjorde et hederlig forsøk på å vøre konferansier gikk jeg og kjøpte is til hele gjengen. Det vil si, Tale fikk ikke en egen is – men fikk prøve seg på pappa sin. Og man skulle jo ikke tro at jenta hadde fått mat før, for vaniljeis falt såpass i smak at hun nesten klarte å brette hele munnen sin rundt isen. Og for hvert slikk hun fikk frydet hun seg så mye at kroppen sto i spenn.

Nå er det sånn at Tale egentlig ikke skal ha så mye is, fordi hun har arvet en slags genetisk feil fra pappaen sin. Men vi gjorde et unntak siden det var nasjonaldag; og siden hun syntes det var så godt. Det vil si; det er den eneste genetiske feilen vi harpåvist. Spør man Eva, så er DNA-profilen til Tale en eneste lang rekke med feil siden hun ikke likner nok på mammaen sin.

Mot slutten av programmet kom det ei dame bort til bordet vårt for å ta bilde av noe som foregikk på scenen. Tale fikk øye på henne, og smilte så bredt og søtt hun bare klarte når hun så kameraet. Hun er vant til å være midtpunkt og å bli tatt bilde av, for å si det sånn. Men når hun skjønte at dama ikke skulle ta bilde av henne så det plutselig ut som om prinsessa hadde solgt alle lekene sine uten å få betalt. Forsmedelig!

På vei hjem fra 17. mai feiringen svingte vi innom en restaurant som hadde en såkalt WOK-buffet. Det er første gang jeg – og Tale – har spist asiatisk mat på nasjonaldagen. Jeg forsto det imidlertid slik at det var helt vanlig – ja, nærmest en tradisjon – for svigerfamilien å gjøre det. Uansett; etterhvert måtte jeg på toalettet for å helle ut noen avfallsstoffer. For å komme til herretoalettet måtte jeg gå forbi døra til dametoalettet, og jeg gløttet helt tilfeldig inn i det jeg passerte. Og hvem så jeg der? Morfar, selvfølgelig! (Ikke spør..)

Etterhvert fant vi veien hjem til huset, og tilbragte resten av dagen til Tale ved bassenget. Alle fikk tatt seg en dukkert, og var skjønt enige om at vann hører med på nasjonaldagen. Vi har forstått det slik at det har vært vått i store deler av fedrelandet i dag også.

Dagen til Tale sluttet faktisk klokken 18:40 i dag. Det kom ikke en lyd etter at vi la henne.

Som en slags fotnote kan jeg nevne at jeg prøvde kombinasjonen Gin Tonic og vafler med jordbærsyltetøy i kveld. Det anbefales ikke.

Dagens konklusjon: Nasjonaldag. Ferie. Selvfølgelig.


Resultat til nå:

Feriedager: 24
Ikke-feriedager: 1

Den 23. dagen i pappapermisjonen min måtte jeg stå opp med Tale. Alene. Mamma Eva var utslitt etter å ha hatt svigerforeldrene på besøk i en hel uke, og lå uten dyne med åpen munn på tvers i senga. Når Tale hadde funnet veien opp i senga vår var hun ikke spesielt glad i å bli ignorert og oversett av sin egen mor. Så da lugget hun. Mamma. Flere ganger. Hardt. Med det resultat at mamma våknet. Fort. Og hardt. Og litt muggen. Da fant vi ut – Tale og jeg, altså – at det var like greit å komme seg inn på badet for å gjennomføre morgenstellet. Så sagt så gjort.

Til frokost var vi imidlertid bare fem stykker. Morgenfuglene Tale og pappa, selvfølgelig. Og mormor, morfar og farfar. Eva lå fremdeles på tvers i senga, uten dyne og med åpen munn. Farmor på sin side tror jeg sov ut rusen fra handleturen dagen før. Og det er forsåvidt forståelig, for det er ikke hver dag hun er på shopping med hard-core-ultimate-professional-shoppers (mormor slash svigermor og Eva). Men; når brød-dama kom tutende og hylende rundt klokka ti hadde fått foret alle mann alle.

Dagen tilbragte vi i hagen og ved bassenget. Farmor og farfar skulle reise hjem senere på dagen, og sistnevnte gikk minst tjue runder rundt huset med prinsessa på armen. Jeg tror han hadde ett og annet å fortelle henne om både livet, foreldrene og de andre besteforeldrene. Og de sjekket temperaturen i bassenget for hver runde – med henholdsvis føttene, hendene og hodet til Tale. Det er nok liten tvil om at både Tale og farfar skal igjennom en liten depresjon hver de neste dagene – når de ikke får sett på hverandre.

Etter at vi hadde pakka i farmor og farfar reisesyke-tabletter og forsikret oss om at de hadde pass, penger og billetter kjørte jeg dem til flyplassen for å forsikre meg om at de kom seg på helseekspressen til Oslo. Tale ble hjemme sammen med den andre siden av familien – helt alene, stakkars. Det så imidlertid ut som det gikk greit med henne, og tror ikke hun får varige mén av det.

Jeg kom tilbake til Casa Haugen rundt klokka 18, og da fant jeg mormor klistret inntil en mur i ytterkant av tomta, der hun desperat slikket de siste solstrålene som kom over huset. Man kunne virkelig se at hun konsentrerte seg for å få fatt i de siste strålene. Mamma Eva på sin side vikarierte i min rolle som hovedansvarlig for foreldreaktivitetene og hadde påtatt seg ansvaret for å bade dattera. Morfar slash svigerfar satt i stua med en pils i hånda og Wordfeud på iPaden. Han mener selv at han er tilnærmet uslåelig, og tar gjerne imot invitasjoner til spill. Brukernavnet hans er bjøhau.

Så da var det bare for meg å si godnatt i Tale, synge «Kjære Gud, jeg har det godt…» til henne og gi henne et kjærlig og velsmakende kyss på det venstre kinnet.

Dagens konklusjon: Ferie, ferie, ferie!

I dag ble det en rolig start på dagen. Til tross for at jeg har pappapermisjon, sto mamma Eva opp med Tale og tok morgenstellet. Så da valgte jeg å sove litt lenger, Faktisk helt til halv ti. Det skal imidlertid sies at det var nødvendig. Etter å ha vært på vakt i hele 23 dager, igjennom tykt og tynt og med knallhard jobbing blir man sliten. Og da er det greit å kunne ta seg inn. Det hadde heldigvis min vakre og kløktige kjæreste forståelse for, så da ble vi enige om en litt unormal ansvarsfordeling i dag tidlig.

Morfar kunne – ved frokosten – informere om at hadde sovet dårlig i natt, takket være farfar. Det vil si farfar sitt musikalske talent var årsaken. Han har nemlig sunget på sangen «Jeg vil ha en blå ballong» av Arne Bendiksen til Tale de siste fire dagene, og morfar har vært med-sanger. Sangen kombinert med en spennende pille-cocktail hadde sørget for at sangen hadde stått på repeat i hjernen til morfar hele natta.

Litt utpå dagen bestemte vi oss for å reise til Alicante i dag. Mamma Eva skulle fullføre et kjøpesenter hun hadde begynt på for et par uker siden, og mormor var ikke akkurat vond å be. Morfar, Tale og jeg er såpass fleksible og snille at vi selvsagt ville være med som sherpaer. Tale oppførte seg eksemplarisk under hele bilturen; det kom ikke en lyd. Hun sov.

Vel fremme på kjøpesenteret regnet de hard-core-ultimate-professional-shoppers (mormor og Eva) ut at det hadde tretten og et halvt minutt per butikk i senteret, dersom vi skulle rekke hjem til huset før Tale sin leggetid. Jeg hadde selvsagt insistert på at Tale skulle få legge seg til vanlig tid i dag også, da jeg i all hovedsak har foreldreansvaret for prinsessa i disse permisjonstider.

En annen ting jeg er opptatt av er at Tale skal få gjøre som hun vil. Vi – som ansvarlige foreldre – skal ikke legge bånd på henne. Og når hun da ikke har lyst til å sitte i vogna, og ikke har lyst til å sitte på armen – ja, da får hun være på gulvet. I butikkene. På kjøpesenteret. Og tro meg; der er det ikke akkurat reint. Så nok en gang så Tale ut som en gategutt fra Bangladesh. Eller skitten som mamma Eva kaller det. Sjarmerende kaller jeg det.

På sin ferd rundt omkring på kjøpesenteret krabbet Tale bort til en glassdør. Som hun har gjort så mange ganger før. Men denne gangen fikk hun øye på speilbildet av seg selv. Og hun smilte ikke. Neida; hun satte i det høyeste hylet jeg noen gang har hørt – og begynte å strigråte. Hun ble tydeligvis skremt av gategutt-looken. Så da måtte den ansvarlige pappaen trå til, og ha en beroligende prat med den vettskremte prinsessa. Det er ikke bare bleieskift å ha pappapermisjon, for å si det sånn!

Rett før vi skulle reise hjem begynte Tale å ha stirre-konkurranse med ei lita marokkansk jente. Altså, jeg vet jo ikke om hun var marokkansk, men hun så sånn ut. Mer eller mindre. Tror jeg. Og det var tydelig at hun klarte å sjarmere den afrikanske jenta, for hele seansen endte i et vått kyss mellom de to småjentene. Jeg tror jeg må få Eva til å ta en prat med Tale, for det kan da ikke være normalt å få rundt å kysse vilt fremmede mennesker!

Bilturen hjem var preget av bæ, mø og kykkeliky. Farmor hadde kjøpt en leke til Tale før hun dro, som vissnok skulle brukes i bil. Og da er greia at barnet – i vårt tilfelle Tale – skal trykke på bilder av dyr når hun ser de langs veien. Og da kommer en skingrende dyre-lyd ut av de billige høyttalerne på leken.Og som dere sikkert har skjønt – Tale så for det meste sauer, kyr og høner på hovedveien fra Alicante og sørover. Smart jente er det i alle fall! 😉

Vi kom hjem i rett tid, slik at Tale fant veien under dyna presis klokken syv. Dagens krevende plikter er dermed konkludert!

Dagens konklusjon: Ferie, selvfølgelig. Overrasket?


Resultat til nå:

Feriedager: 23
Ikke-feriedager: 1