I dag sa jeg til Eva at jeg hadde vondt i ryggen når vi våknet av sår barnegråt fra naborommet. Jeg fikk et søtt grynt til svar, idet hun svanset ut av rommet med los på den lille prinsessa si. Det er i og for seg veldig koselig å stå opp med Tale, men vi er tross alt på hytta til svigers. Vi ligger på et rom som gjør at man må igjennom kjøkkenet og stua for å komme til badet – og med Tale på armen har jeg ingen armer til å skjule ølmagen og piassavakosten jeg har på hodet. Derfor er det best at Eva tar Tale om morgenen mens vi er her. Og jeg kjenner at plagene i ryggen nok kommer til å sitte i en stund til…

Formiddagen i dag gikk stort sett med til å holde Tale i hånda bokstavelig talt. Hun har som nevnt fått dilla på å gå. Men hun mangler nok den helt store mestringsfølelsen. Og selvtilliten. Derfor ser hun på pappaen sin med store, tallerkenrunde øyne og et bedende blikk i det hun strekker begge hendene opp i været. Kall meg gjerne en myk mann – men jeg klarer faktisk ikke å la være å la henne få viljen sin. Så da tar jeg henne i hånda også går vi en tur. Dit Tale vil. Og hun vil de utroligste stedene – fortrinnsvis i skjørtene til mormor, mamma eller morfar (han går ikke vanligvis i skjørt, men jeg tror nok at han har veldig lyst). Sosial datter jeg har. Og hun gliser når hun går. Og den naive pappaen tror at hun blir sliten i de små føttene sine, men hun er åpenbart lik turbo-Turid (mormor.,altså) – så vi endte opp med å gå rundt i stua, på kjøkkenet, på gjestetoalettet, på badet og rundt huset i godt og vel to timer.

Etter frokost og far/datter spaserturen bestemte vi oss for å ta turen inn til Botngård. Sentrum. Verdens navle her ute på Fosen. For å handle. Mormor og mamma gikk sporenstreks inn på den ene klesbutikken som finnes, mens morfar, pappa og Tale stilte oss opp på «kjøpesenteret» for å ta den sedvanlige hilserunden blant kjente her ute på bygda. Vi hadde lange samtaler med både Tute-Knut og middelaldrende Elin på senteret, før vi satte kursen mot Eurorpris. Det nærmeste du kommer gubb-dagis i Bjugn kommune. Der kjøpte Tale forøvrig en gave til mormor: Fire garnnøster og strikkeoppskrift på ei kåpe størrelse to år. Etter den travle handlerunden – damene brukte faktisk drøye to timer på knappe 60 kvadratmeter klesbutikk – satte vi oss ned i en garnbutikk (!) for å ta en kaffekopp og litt å bite i før vi satte kursen hjemover.

Etter middag – spare-ribs forøvrig – fikk Tale en flott Hello-Kitty ball av mormor. Prinsessa ble naturlig nok veldig ivrig på denne ballen, og begynte å levere den til meg og de andre ansvarlige voksenpersonene på hytta. Og morfar. Hun begynte sågar å kaste den til oss. Lært noe nytt der altså. Kryss i taket. Da tok selvfølgelig mamma Eva helt av – stolt som en hane (høne blir vel mer riktig å si) – og var på god vei til å melde Tale inn i CSK. «CSK – hva er det?», tenker du kanskje? Joda – Charlottenlund sportsklubb. Klubben der Eva brukte kroppen som var bygd for fart og spenning med sine små hender til å spille håndball. Hun så seg selv i Tale. Koselig det. Jeg tenker imidlertid at Byåsen er et bedre alternativ. Eller Larvik. Men da må vi flytte. Til Larvik. Uaktuelt med andre ord.

Rett før kveldsmat fikk Tale en rosin-eske. Også det av mormor. Og etter at prinsessa hadde spist halve esken fant jeg ut at nok fikk være nok, da det burde være plass til litt kveldsmat også. Det har seg nemlig slik at disse rosinene sveller i magen til den lille gomle-fanten og kommer hele ut igjen. I bæsjen altså. Bare større enn da de kom inn. (Kan noen bruke kommentarfeltet og forklare meg hvordan og hvorfor det skjer?). Og da blir det naturlig nok mindre plass til grøt. Derfor mente jeg det var fornuftig å rasjonere rosinene, og spare litt til i morgen. Det synes ikke Tale. Hun begynte å gråte. Veldig. Det så faktisk ut som at hele Tale sin verden raste sammen der hun satt nærmest utslitt i barnestolen med store krokodilletårer rennende nedover kinnene sine. Før jeg rakk å forklare Tale hvorfor jeg tok rosinene, hadde mamma Eva revet dattera opp fra barnestolen, gitt meg et olmt blikk og marsjert inn på badet for å bade den ulykkelige prinsessa. Det er ikke så greit med dette oppdragelses-greiene. Jeg er redd for at oppdragelsen kan påvirke parforholdet på en negativ måte. Kanskje fri oppdragelse er tingen?

Vi er på fantastiske Fosen. Morfar lager mat. Mormor vasker opp. Selvfølgelig er dette en feriedag!


Resultat til nå:

Feriedager: 79
Ikke-feriedager: 15